Jeg har vært på besøk hos familie på Lillehammer i helga. Det er jeg rett som det er, og etter 15 år på Hadeland har det blitt mange turer på rv 4 gjennom noen av innlandets fineste områder, forbi Gjøvik og gjennom lune Toten-landskap. Men vane blir rutine blir kjedsomhet, og det er en stund siden jeg sluttet å sukke over Mjøsas vakre bredder eller Einafjordens fine lys. For å si det sånn.

På veg TIL Lillehammer i går kom jeg etter en ulykke på E6 som også stengte min del av rv 4, gjorde at jeg sto bom stille en time, og førte til at jeg ble forsinka til det jeg hadde planlagt. I dag hadde jeg ingenting å rekke, men da jeg så køen foran meg ca 5 km før Raufoss, himla jeg med øya, bannet bittelitt, og lurte på hvor uheldig det var mulig å være på en eneste tur til barndomsheimen.

Jeg oppdaget snart at denne køen ikke sto helt stille, men beveget seg 40-50 km i timen, og etter en sving øynet jeg forklaringen på sneglefarten en ca 10-15 biler foran meg:

Aller først i køen lå en umiskjennelig svart bil med kors på taket, med et følge av vanlige biler med lånte, litt mindre kors etter seg. Et begravelsesfølge.

Einafjorden er lang. Eina kirke ligger i sørenden, og vi var enda ikke kommet til nordenden. Lørdag formiddag, flotte kjøreforhold og 80-sone mesteparten av strekningen. Dette kunne bli interessant.

Å vise og ivareta verdighet er en stor del av jobben til begravelses-folk. Han eller hun som førte denne kortesjen tok denne delen av jobben på alvor: Farten ble holdt stødig i ca 45 km i timen. Jeg vet ikke om de har retningslinjer for sånt. Det jeg vet at det var mye trafikk. Da vi kom ut på den rette strekka i starten av fjorden kunne jeg se langt bakover i speilet, men jeg kunne ikke se enden på køen. Dette pliktoppfyllende mennesket, og det han/hun representerte, tvang denne formiddagen hundrevis av tilfeldige mennesker til å senke tempoet. Og for oss som var nære nok til å skjønne hvorfor vi ble påtvunget denne uventede roen: Tenke. For når du blir liggende veldig lenge bak et begravelsesfølge er det det du gjør.

På døden. Begravelser du selv har vært i. Mennesker som var så mye for deg at det var nesten umulig å forstå at de ikke skulle være mer. Andre som kanskje betydde mindre, men hvis fravær du fortsatt kan kjenne som et søkk i brystet. Begravelser du var glad for, fordi alternativet syntes verre. Hjerteløse begravelser for unge mennesker som det ikke er mulig å finne noen mening i, så hvorfor prøve.

Begravelser som venter.

Plutselig ser jeg en bil i motgående kjørefelt som står stille. Da jeg kommer nære nok gransker helsevesenet i meg personen i førersetet for å se om det kan være et illebefinnende, men den eldre mannen ser aldeles frisk ut, og starter opp igjen akkurat i det jeg passerer ham. Pussig. Og litt trafikkfarlig, tenker jeg.

Snart skjer det igjen: En bil i motgående felt stanser, og står stille til begravelsesfølget har passert. Så en tredje gang. Jeg måper når jeg skjønner at de stopper i respekt. Dette har jeg aldri opplevd, eller i ihvertfall ikke lagt merke til, og jeg har klump i halsen.

Jeg begynner å følge med i bakspeilet. Køen er tilsynelatende endeløs, og jeg har sikt svært langt bakover. De fra ca 10 biler bak meg og videre kan antagelig ikke se årsaken til sneglefarten. De skal kanskje rekke en fotballkamp, eller gleder seg til å kjøpe akkurat ditt eller datt på et kjøpesenter. Vil noen kjøre forbi?

Det blir viktig for meg at ingen skal gjøre det, for denne stunden har blitt hellig: Jeg befinner meg i en lomme i tiden bestående av ren verdighet og medmenneskelighet, og orker ikke tanken på at noen, selv i vanvare, skal ødelegge den.

Vi nærmer oss kirken. Jeg ser den langt foran meg over det flate Totenlandskapet. Jeg følger med i speilet.

Snart fremme, og veien svinger svakt slik at jeg kan se når den mørke leder-bilen blinker til venstre, og jeg kaster et siste blikk i speilet: Ingen har kjørt forbi.

Da kortesjen svinger inn til Eina kirke renner tårene nedover kinnene mine; ved minnet om de tap som har vært, og med erkjennelse av de som må komme. Det føles ikke vondt, bare som å være… tilstede.

Hele sinnstilstanden min, og antagelig forbrenning og puls og alt annet som kan endre tempo, har kommet ned i denne sakte, ettertenksomme modusen, og det føles helt feil å skulle ruse opp i 80 og suse avgårde videre. Som om ingenting hadde skjedd. Hvilket det på en måte ikke har, på en annen måte – . Heldigvis kommer jeg raskt til et veg-arbeidsområde med 50-sone som velsigner meg med en mykere overgang til resten av veien hjem.