Limbo-tilværelsen jeg har ført en stund er fortsatt krevende. Det minner i blant om en film/bok jeg ikke husker navnet på, en slags skrekkversjon av «En ny dag truer», hvor et par på kjøretur kommer til en tilsynelatende hyggelig småby som snart viser seg å være alt annet enn hyggelig. La oss kalle den Niceville. Hver gang de forsøker å kjøre ut av byen kommer de på et eller annet punkt til «Velkommen til Niceville» skiltet, og dermed er de tilbake i Not so Niceville. Mine ekvivalenter til «Velkommen til Niceville» er «Vi har mottatt deres henvisning men finner ikke at du har rett til behandling i spesialisthelsetjenesten», avløst av beskjeden «prøvene viser ingenting unormalt» fra de spesialistene jeg kom til/prøvene som ble tatt.

Det er et merkelig punkt å være på i livet, når det du ønsker deg mest av alt er en diagnose. Når man hverken er hypokonder eller har Munchausen altså. Når man har fått utelukket farlige ting, og selvfølgelig vært lettet og takknemlig for det, men fortsatt er like forbanna dårlig, kommer man til et punkt hvor beskjeden om fine prøver bare er provoserende.

«Velkommen til Niceville». Etter et visst antall turer sniker handlingslammelsen og apatien seg gradvis inn. Bitterheten melder seg på, nesten umerkelig først, men så, hvis man ikke følger med, insisterende, overtagende. Avstanden til det livet man hadde, til selve det mennesket man var, øker. Det blir vanskeligere å huske, og dermed håpe, at man kan få tilbake ting som var selvfølge, som å våkne opplagt om morgenen. Eller å kunne planlegge noe for neste uke uten samtidig å planlegge medisinering flere dager i forkant. Og, merkelig nok: noe av det jeg savner mest av alt er å kunne vaske huset mitt, uten å måtte legge det over to dager og sørge for at jeg har lite annet på planen. Men aller mest: Forutsigbarheten i å vite om morgendagen blir en tur-i-skogen-dag eller en ligge-på-sofaen-dag.

Det ble veldig tungt, men jeg kjenner ikke for å lysne det med morsomheter og positivisme som jeg ellers ofte gjør. Det betyr ikke at alt er mørkt, bare at jeg trengte å få ut det mørke ut i dag.

Jeg kikker på overskriften, og ror meg tilbake til dit jeg skulle: Pensel. Når jeg maler eller skriver er jeg fortsatt meg selv, helt og fullt. I tillegg får jeg en opplevelse av verdi, påvirkningsmulighet og håp. Bugle-boken, versjon 3, er snart ferdig. Nye og gamle bilder, redigert tekst, samme historie. Sendes ut nå straks, til min faste korrekturleser og til nytt medlem på laget.

Litt spent på kofferten til denne dama i morgen: så langt har hun truet med å smugle med seg en sothøne-kylling, en valp og sist, men motsatt av minst: denne geite-killingen. Randi er over snittet glad i geiter, og denne nektet hun å gi slipp på da det var på tide å forlate åstedet, og jeg måtte rett og slett bli streng: «sett NED killingen og gå ROLIG ut av kveet».

Noen drar til Amsterdam for å se på tulipaner, kunst, hasj eller kanaler. Vi klapper geiter.

Jepp, det er både mulig og sant. Et av våre sære reiseprinsipper er at vi unngår storbyer for enhver pris. Spesielt slike som «alle» skal besøke. Vi kjørte omveier rundt Funchal da vi var på Madeira og vi lukket øynene så langt det var trafikksikkert da vi så vidt måtte innom noe stort i Skottland. Så viser det seg at vi visstnok har vært ikke bare en, men to dager i Amsterdam. Hups.

Vi syklet nemlig tilbake til parken «vår» i dag for å utforske mer, og oppdaget at «parken» vår er Amsterdam-skogen. For slikt noe har Amsterdam nemlig, hvem kunne gjettet. For å kompensere for tabben følger nå utvalgte anti-urbane Amsterdam-inntrykk:

Flere alternative storby-bilder senere i kveld eller i morgen.

ned som en Gunhild. Leiden, du er en fantastisk by, full av historie, kunst, kultur og krig og fred og sånt, og vi fikk ikke med oss noe av det. Bortsett fra at puben vi spiste på viste seg å være en severdighet i følge Lonley Planet, men det fant vi ut først etterpå.

Vært sliten og ikke helt i form i dag, og ikke i stand til å glede meg over det byen har å by på, veldig synd.

I tillegg var byen større enn jeg trodde, med mye folk og mye trafikk i trange (antagelig pittoreske) gater. Min kjære Randi er takk og lov enda mer allergisk for slikt enn jeg, så det ble hurtig retur, etter kaffe og is på høykulturelle Mc Donalds og et nesten-besøk i en botanisk hage. Den er på andre siden her, helt sant:

Skal sove en god, lang lur nå før dagens viktigste evenement: den store RaGu-middagen ?. Vi snakker full pynting, flere retter, kanskje opptil flere glass vin og hey: Dække sikkert vi er i seng før etter 23 ?

Vi fant en gedigen park, av den typen parker jeg elsker, hvor det føles som man som menneske er på besøk i trærnes/vannets/gjessenes/grevlingen’s rike. Dog ispedd kaffe-steder, heldigvis.

Takk til perfekte hotellsykler og paddeflatt landskap:

Foto med undertegnede på: Randi Rønningen. Foto uten meg på: meg. Jeg har kun m mobilkamera på turen, og bruker Photoshop Express til redigering.

For de av dere som hadde gledet dere til å ringe den Nederlandske ambassaden: beklager, det var nære, men vi greide å finne hjem igjen i dag. Ny mulighet i morgen ?

Det skal de ha: hoteller har jo ofte kreative løsninger for å få plass til alt en reisende trenger på minst mulig plass slik at de kan få plass til flest mulig reisende. Jeg har opplevd bad m vegg til vegg teppe (tidligere del av soverommet, gikk kanskje litt fort) vask der nattbordet skulle vært, og min favoritt: skapplass og knagger innfelt i veggen. Blue Mansion leder foreløpig konkurransen om dårligst mulig planløsning for et lite hotellrom: for det første har de brukt ca en tredjedel av rommet på en diger arbeidspult, og deretter gikk alt galt: Badeløsningen er fantastisk: du åpner døra til rommet ditt, og det første du ser på høyre hånd er en håndvask på størrelse med et middels badekar. På venstre døra til badet. Uten vask. Eller gulvplass. Litt øvelse er alt som skal til for å lære seg å gå fra toalett til dusj uten å skade seg selv eller inventar. Et digert klesskap fyller plassen mellom vask og pult, og forutsatt at du ikke er større enn meg, gjenstår det da akkurat nok rom til å åle seg bort til senga. Som forøvrig er helt nydelig.

Snart sykkeltur i strålende sommervær, og her vil jeg komme med en oppfordring: Nederland viser seg til vår store overraskelse å være helt flatt, uten landemerker av noe slag. Det har ikke lyktes oss å få tak i et kart, og lonley planet svikter ved ikke å anerkjenne denne byens eksistens i det hele tatt. Dersom dere ikke har fått livstegn fra oss sånn uti kveldinga, er en eller annen grei å ringe ambassaden og spørre om de kan sende ut noen for å lete?

krever hyppig oppdatering. I skrivende stund sitter RaGu i Ra’s seng og nyter/trøster seg med hard-to-get vin og nougat. Siden sist, altså kl. bare et par timer siden, har følgende hendt: mitt rom viste seg å ha enkelte mangler, så som dørhåndtak faktisk festet til dør, nærmere bestemt toalettdør, og håndvask som tåler vann. Vennlige resepsjonisten lovet å ordne alt, og skrev samtidig ut et googlekart over nærliggende restauranter, iom at de faktisk ikke HAR mat her. Bortsett fra frokost. Å, har helt glemt å fortelle hvor vi er: Aalsmeer. Ikke hørt om? Kan være grunner til det.

Men altså: Italiensk hørtes bra ut, vi fant en liten luke i en vegg som tydeligvis hovedsaklig drev med takeaway, og slo oss ned på et av to bord. God mat, nam og nam, vel forsynte sto det bare igjen å betale. Hm, virker ikke kortet?

«Er det Visa?» spurte mannen.

«Ja» svarte jeg selvtilfreds.

«Vi tar bare nederlandsk bankkort, ingen kredit/debet-kort»

Akkurat nei. Og Ittno cash. Ved siden av sjappa er et supermarked, Ra satt igjen som gissel mens jeg løp inn for å ta ut penger. Men gjett hva: de tar også bare nederlandske bankkort. ALLE utsalgssteder i Aalsmeer og de fleste andre steder i Nederland bortsett fra Amsterdam TAR KUN NEDERLANDSKE KORT!

Hva søren gjør man da??? Jeg har sjelden følt meg mer opprådd enn da jeg krøp inn igjen i restauranten og forklarte meg til personalet etter beste evne, jeg forlegent stammende på engelsk, de på haltende tyrkisk/nederlandsk/engelsk. Oppsummert felles budskap:

«What the F do we do?»

Løsning: snill restaurantmann kjører to ubrukelige norske damer ca 5 km til nærmeste minibank i sin private bil, og nekter å ta i mot så mye som en krone, hverken i tips eller for bensin/bryderiet. Men vi fikk betalt for maten. Og tatt ut penger til vin og nougat. Og sett mer av Aalsmeer

Det er klart at vi klarer oss jo en stund på den underholdningen vi lager selv, men etterhvert må vi nok ut av Aalsmeer for litt påfyll. Morgendagens plan: leie sykkel. Se opp for betrakninger om Nederlands ubegripelige trafikkregler/fravær av sådanne i morgendagens «LIVE MED RANDI OG GUNHILD» (voldsom applaus)

Hotellet vårt ligger 10 minutter kjøreavstand fra flyplassen, Schiphol flyplass forøvrig. Og vi brukte? 2 timer. Jadda, vi er i gang! Ikke en buss eller tog unngikk vår nøye granskning før vi endte opp med en buss som riktignok gikk til riktig by, men ikke stopper noe som helst sted i nærheten av vårt hotell. For det er det ingen som gjør.

Men så mye fint å se på turen a gitt! Veldig mye vann i Nederland, who knew lizzom. Nå skal vi ut å finne oss mat, noen har ikke spist siden frokost, og vi har visst fått et hotell som ikke har mat??? Gotta fix this blodsukker før det blir farlig. For omgivelsene.

Eller LA8PV om du vil. I morgen tidlig går det et fly det er meningen jeg og Randi skal være med på. Vi håper og tror det faktisk skjer, for min del er det essensielt å få en pause fra hverdagen nå: Helse er no dritt, det har vært noen tøffe perioder i det siste, og jeg TRENGER en bestevenn-tur/flukt fra hverdagen mer enn noensinne. Og det begynner akkurat som det skal: bortsett fra billetter og pass, som jeg tror jeg har koll på, har vi ikke kontroll på noe som helst: Vi vet vi skal til Nederland, men ikke hvor, bortsett fra at jeg tror ikke det er Amsterdam. Vet ikke hvor vi flyr til, eller hvordan vi kommer oss til hotellet. Men vi HAR booket hotell ?. Følg med fra i morgen!