…og her kommer en akvarell: iom at jeg nå leker med å lage bilder ut i fra fantasien blir det lite å fortelle om inspirasjon, men: Med mindre man bor i en pappeske inni en større pappeske inni en lyd og lysi-isolert kjempestor pappeske blir vi seff alle inspirert og påvirket av noe. Uansett hva jeg fester på papir eller lerret kommer det fra flere steder enn bare min fantasi, men jeg opplever en større grad av autentisitet i det som ender opp på papiret nå enn tidligere.
Det innebærer for min del at det blir endel mørkere bilder, fordi de mer alvorlige sidene slipper igjennom.
let them come
Ofte har det vært lettere for meg å male det mørke i perioder hvor livet mitt ellers er overveiende lyst. Lurer på om flere har det slik?
Fom og med onsdag innførtes kunstnerkarantene her i huset. Det vil si at kunstnaren sjølv går inn i seg sjølv og, som tittelen antyder, sitt eige hus, og blir der. I den hensikt å begå kunst.
Som før sagt: Dette med kreativ tørke skjer i en eller annen grad før hver utstilling, men: Jeg kan ikke huske å ha tilbrakt SÅ mange timer ved pult og staffeli uten noe som helst å vise for det som jeg har gjort denne gangen. Frustrasjonen har nådd høyder ikke en gang jeg kunne ha forestilt meg, og jeg er kjempegod til å være frustrert.
Jeg har lenge holdt på med en type akvareller som jeg har stor glede av å lage, men som jeg er SUPER usikker på om duger til noe mer enn «bare» å være morsomme for meg å male. For det er liksom ikke helt nok når man maler til utstilling. For sikker hets skyld er denne teknikken også tidkrevende, så hvert bilde tar en halv uendelighet å lage, men jeg klarer ikke stoppe.
11-19 november folkens, galleri OMK, Briskebyveien 50, Oslo
Smakebiter fra litt av hvert, makkverk eller mesterverk, søplebøttemat eller galleriveggmateriale, forarbeide til noe stort eller bortkastet tid: I skrivende stund er det i det blå:
Nå tar jeg en karantenepause (veldig greit når en selv lager karantenereglene) og drar en tur til Lillehammer for å hente moralsk støtte (og tenke på noe annet enn mine egne nevroser) hos mor og bestevenn.
Jeg sliter (som vanlig) med å komme ordentlig i gang med produksjonen til utstillingen som åpner 11 november (og varer helt til og med 19 november): Jeg KAN fungere godt under press, men det må være riktig press, og nok men ikke for mye press, og helst press jeg har bedt om, eller kanskje press jeg ikke har kontroll på selv, eller….? Veit da pokker jeg, i hvert fall har ikke optimal fungering slått inn enda.
Og som et resultat av å prøve å presse meg selv lager jeg en del som ikke kommer gjennom forværelset til sensuren en gang. Bortkastet papir og maling tenker jeg da, og så øker presset, definitivt på feil måte. Jeg korrigerer meg selv og sier: det er selvfølgelig ikke slik at jeg er ment å skulle skape stor kunst hver gang jeg setter en blyant på arket, det er jo alle forsøkene som leder meg til det som blir ordentlig bra! Men jeg har altså så liten troverdighet.
Har dere lagt merke til at jeg nå, bla på denne hjemmesiden, omtaler meg som kunstner? Jeg har i alle år frem til de senere opplevd den tittelen som fremmed, og har bla brukt «billedskaper» i stedet, men etter hvert har jeg innsett at når man er SÅ nevrotisk i forhold til det man forsøker å skape, så full av tvil, selvransakelse og selvkritikk, så selvsentrert, selvkritisk og følelsesstyrt, ja da må man være en ekte kunstner 😀
Uansett, poenget her var: Her er noen smakebiter av noe som KANSKJE kan bli til noe, men jeg mangler en forgrunn og klarer ikke å se den for meg:
Noen som har ideer? En hjort har vært prøvd uten hell, (mulig jeg bare er dårlig på å tegne hjort), men jeg ser for meg noe levende, virkelig eller fantasi. Eller kanskje noe helt annet enn det jeg pleier å ha? Blir veldig takknemlig for innspill, i kommentarfeltet her eller på gallerigb
hadde ikke jeg klart. At jeg i det hele tatt selger bilder er et mirakel: Jeg er klinisk markedsførings-hemmet, samt uten vilje til å lære. Eller prøve.
Som for eksempel nå: Betyr det at det har vært stille fra meg på sosiale medier at jeg ikke har gjort noe? Neida. Det er bare så mye tryggere å sitte alene ved pulten sin og kose seg enn å skulle la andre se det, les blottlegge seg. Jeg sliter med det faktum at man må vise frem det man lager hvis noen skal se det.
Jeg har aldri påberopt meg høy intelligens…
…bortsett fra på farger. Kulørt intelligens?
Markedsføringskonsulent søkes. Får ikke betalt. Hadde vært fint om vedkommende kunne betale meg for å jobbe for meg faktisk.
Da har man begått sin første båt. Jeg er ikke spesielt interessert i båt, jeg er litt redd for båt, jeg blir noen ganger syk i båt, jeg er født og oppvokst så langt fra båt som mulig i dette landet: Fordommene mot båt har vært påtrengende.
Og så viste det seg å være kjempegøy! Og mye lettere enn jeg trodde, med god hjelp av mr. Newton:
Min første båt (høres ut som tittelen til en barnebok):
Er ganske fornøyd, men nå går jo ikke opplegget mitt ut på å dvele ved hvor flink jeg er men tvert i mot å utfordre alt jeg ikke er så god på, så jeg ber dere fokusere på himmelen: Jeg gremmes. Himmel og vann har alltid vært vanskelig for meg, og jeg vet jeg ikke er alene om å oppleve det slik. Her synes jeg vannet ble helt greit, jeg skjønte liksom greia ut i fra forklaringen, men himmelen – not so much. Himmelske øvelser neste.
William Newtons akvarellbok er bare vakker. Og veldig god som lærebok, har brukt den i perioder over flere år. Nå er det ekstra motiverende å finne den frem igjen, for det er nok et tegn på at jeg nærmer meg det jeg er ment å skulle drive med…
Mr. Newton har inspirert meg til mange av trærne jeg har laget tidligere, men mye er glemt derfor:
Flere trær skal males, og så vurderer jeg å male en båt. På havet. Liker ikke båt og vann, i maleforstand, så der må jeg presse meg litt i såfall.
Er for alvor over på akvarell nå, og det er GØY! Jeg fortsetter med anatomi- og skisseøvelser nesten daglig, men lista er lagt for øvelser som ligner mer på ordentlige bilder nå. Her har jeg lekt meg videre med blandingsteknikker: mest fordi jeg gikk tom for blekk er denne med akvarell og kull:
Kanskje ikke så lett å se, iom at sommerfuglene og tannbørstespruten fortsatt er med, men jeg eksperimenterer med en for meg uvant måte å male på her: Jeg har startet med helt vått papir med 3 farger, jobba med det en stund vått i vått, og så latt det tørke. Dette betyr at jeg ikke har helt kontroll på hva som skjer, og så er målet å bruke det som måtte dukke opp. I dette tilfellet ble det disse, en slags flyvende maneter:
Når jeg ser på hele bildet nå er jeg ikke sikker på hvorfor jeg følte jeg måtte legge på sommerfuglene, mulig jeg skal gå sommerfugl-turkey og se hva som skjer. Hensikten her er nemlig, i tillegg til å lære og å eksperimentere med nye farger og teknikker, å stimulere fantasien til å finne nye veier.
Øvelse i blandede teknikker, i dette tilfellet akvarell, blekk og litt pastell.
Er i så rart humør i dag at det er vanskelig å skrive fornuftig: Bland værsjuk med koronafast, selskapssjuk og en dæsj overgangsalder så får du oppskriften på min søndag. Ikke at det er en jeg anbefaler: Det er sjelden jeg føler meg direkte plaget av koronarestriksjoner, jeg har så vondt av de som virkelig sliter med ikke-valgt alensomhet, men akkurat i dag… blandet med frustrasjon fordi våren erter med blå himmel og fuglesang, men i det man prøver seg uttafor døra er det en halvmeter snø, stiv kuling og boblejakke som gjelder.
Pulten min i all sin malingflekkethet.
Så selv om jeg er av de heldige, med folk og sosialt liv nok og ellers evnen til å kose meg i mitt eget selskap og fylle dagene med mening så…..jeg tror det er ufriheten. Det å ikke KUNNE stikke bort til en venninne. Ikke kunne VELGE å reise til familien. Og foreløpig, takket være kong vinters markeringsbehov, å ikke kunne komme seg opp i skauen. Selv om jeg kanskje ikke hadde gjort noen av delene, men da hadde jeg valgt det sjæl.
Ser nå at det ikke var god nok skarphet på bildet, gidder ikke ta nytt.
Og overgangsalder-hormoner….kjæææære vene…. Gleder og sorger spiller ping-pong, heng med den som kan, tilsynelatende fullstendig umotivert og lite knyttet til faktiske hendelser.
Objektive fakta som at jeg faktisk har det veldig bra hjelper ikke det skvatt, tvert i mot gir det meg dårlig samvittighet for å sutre, privilegert som jeg er… og så har vi det gående. Flere som har det slik i blant?
Denne burde hatt et spennende navn, for historien bak er ganske spennende: Motivet er fra Castillo De Los Tres Reyes Del Morro, fortet som vokter innseilingen til Havanna, Cuba. Jeg var der for mange år siden, og har malt dette etter et foto jeg tok. Jeg har ikke peiling på historie, men fantasien min er uten grenser, og denne gitterstengte åpningen inn i det mørke ukjente fikk den til å gnistre: Et menneskeskapt stengsel, kanskje fengsel, metertykke murer, i ferd med å overmannes av uendelig tålmodig natur uten den minste aktelse for hva nå byggherrenes hensikt engang var, uimotståelig i sin egen kraft og vilje.
Et klassisk natur-tar-tilbake-det-som-engang-var-sitt-bilde; Elsker det!
Bildet blir med til Drammen den 16. Mer informasjon om utstillingen, deriblant de fine korona-tiltakene som gjør at dette har alle forutsetninger for å bli en like flott opplevelse som vanlig, kommer 🙂
2 bilder uten en eneste sommerfugl er, stryk de som ikke passer: 2 for mye? Akkurat passe? En lettelse?
Nå har jeg ikke flere bilder i hodet som jeg vet om (jeg hørte det) i denne omgang, men jeg hadde ikke dette heller, så hvem vet.
Soldagene nå på forsommeren går uansett med til utearbeid: Som huseier med gedigen tomt og tvilsom helse er det ikke rom for så mye mer, særlig ikke når man har stor hageglede og voldsomt initiativ fra 08.00, med påfølgende bråstopp ca 10.05… Det er mye å si om læringsevnen her også…:-D
