Denne har hatt arbeidstittelen «moving floating rooted golden tree going places», og sånt no kan man jo ikke ha som tittel. Så sannelig om jeg vet, men her er det:
Jeg prøvde hardt å unngå sommerfugler denne gangen. Det gikk kjempefint. Forbaska flagrefiller.
Bildet er hovedsaklig akvarell, med litt blekk og akrylmaling, på papir. Str. A3.
Alltid like deilig når maletørka gir seg: Man skulle tro man ble vant til det etter mange år, men hver gang den setter inn tror en del av meg at jeg har laget mitt siste bilde, og hver gang jeg plutselig er i gang igjen, oftest uten at jeg aner hva som gjorde at det løsna, er jeg like letta 😀
coronerer, coronerte, har coronert, skulle, ville, burde ha …
…dere skjønner greia.
Min kjære skal ha æren for å finne opp dette verbet, eller verbliggjøre dette egennavnet, som jeg tror kan bidra til å gjøre den nåværende tilværelsen vår både tydeligere og mer presis. Nyskapningen ble gjort i forbindelse med at vi snakket om alternative helgeplaner: Vi skulle egentlig reist til Belgia på fredag, men de planene ble jo coronert (stoppet pga corona), så nå må vi tenke alternativt. Men så er mulighetene begrensede så lenge vi coronerer (følger de til en hver tid gjeldende corona-retningslinjer), og coronasjon (eget ansvar i forhold til smitterisiko for corona) til samfunnet, både i lokal og global forstand, må gå foran egne ønsker og behov.
I et litt mørkt øyeblikk tidligere i dag så jeg for meg et scenario hvor jeg ikke kom til å ha noen form for reel-life menneskelig kontakt på et halvt år. Jeg er riktignok ikke spesielt sosial av meg, men det får da være grenser.
Øyeblikket gikk over, nett og telefon har vært raus med meg, og jeg er tilbake til mitt optimistiske jeg: Tenk alt jeg kan få gjort! Min kapasitet er riktignok fortsatt begrenset, men når jeg ikke skal ut av huset og hvis jeg ikke skal ha besøk, TENK alt jeg kan få gjort! Kanskje 2020 blir året jeg vasker vinduer!
Inntil videre har jeg vasket bilen for første gang på…hm… og lagt en plan om å lage et corona-bilde hver dag.
Nå snør det utenfor kontorvinduet mitt! Selv jeg som missliker snø mer enn børsfall og tørråte synes faktisk det var en fin variasjon i utsikten, som nå lenge har vært preget av …grått. Og mer grått.
Da jeg begynte på dette bildet var det fortsatt grått, og jeg tror det er noe av grunnen til at det ble slik:
Blås opp bildet på skjermen din, trekk pusten dypt inn og KJENN varmen fra våren som nærmer seg!
Snart folkens! Ikke gi opp! Om vi ikke akkurat har hvitveis-trær i vente, har vi ihvertfall livning i lundar og mykji lys og mykji varme.
…er det som volder meg mest hodebry, eller det som ikke er blå himmel egentlig: Skyene. De er dust. Hva skal man med de? Hva er galt med helt blå himmel? Rent og pent og ensfarget og uten uformelige hvite klumper man ikke greier å få noen form på?
Ellers synes jeg fortsatt det går fint, og er fornøyd med de fleste delene etterhvert som jeg blir ferdig med dem. Nevrotisk som jeg alltid er når jeg maler, har jeg nå klart å gjøre akkurat det til et problem, og tenker: Det er så mye bra på dette lerretet nå, at neste gang jeg setter penselen på det fucker jeg det helt sikkert opp… Satte ny pers i prokrastinering da jeg skulle sette i gang på morran i dag 😀
Limbo-tilværelsen jeg har ført en stund er fortsatt krevende. Det minner i blant om en film/bok jeg ikke husker navnet på, en slags skrekkversjon av «En ny dag truer», hvor et par på kjøretur kommer til en tilsynelatende hyggelig småby som snart viser seg å være alt annet enn hyggelig. La oss kalle den Niceville. Hver gang de forsøker å kjøre ut av byen kommer de på et eller annet punkt til «Velkommen til Niceville» skiltet, og dermed er de tilbake i Not so Niceville. Mine ekvivalenter til «Velkommen til Niceville» er «Vi har mottatt deres henvisning men finner ikke at du har rett til behandling i spesialisthelsetjenesten», avløst av beskjeden «prøvene viser ingenting unormalt» fra de spesialistene jeg kom til/prøvene som ble tatt.
Det er et merkelig punkt å være på i livet, når det du ønsker deg mest av alt er en diagnose. Når man hverken er hypokonder eller har Munchausen altså. Når man har fått utelukket farlige ting, og selvfølgelig vært lettet og takknemlig for det, men fortsatt er like forbanna dårlig, kommer man til et punkt hvor beskjeden om fine prøver bare er provoserende.
«Velkommen til Niceville». Etter et visst antall turer sniker handlingslammelsen og apatien seg gradvis inn. Bitterheten melder seg på, nesten umerkelig først, men så, hvis man ikke følger med, insisterende, overtagende. Avstanden til det livet man hadde, til selve det mennesket man var, øker. Det blir vanskeligere å huske, og dermed håpe, at man kan få tilbake ting som var selvfølge, som å våkne opplagt om morgenen. Eller å kunne planlegge noe for neste uke uten samtidig å planlegge medisinering flere dager i forkant. Og, merkelig nok: noe av det jeg savner mest av alt er å kunne vaske huset mitt, uten å måtte legge det over to dager og sørge for at jeg har lite annet på planen. Men aller mest: Forutsigbarheten i å vite om morgendagen blir en tur-i-skogen-dag eller en ligge-på-sofaen-dag.
Det ble veldig tungt, men jeg kjenner ikke for å lysne det med morsomheter og positivisme som jeg ellers ofte gjør. Det betyr ikke at alt er mørkt, bare at jeg trengte å få ut det mørke ut i dag.
Jeg kikker på overskriften, og ror meg tilbake til dit jeg skulle: Pensel. Når jeg maler eller skriver er jeg fortsatt meg selv, helt og fullt. I tillegg får jeg en opplevelse av verdi, påvirkningsmulighet og håp. Bugle-boken, versjon 3, er snart ferdig. Nye og gamle bilder, redigert tekst, samme historie. Sendes ut nå straks, til min faste korrekturleser og til nytt medlem på laget.
Litt spent på kofferten til denne dama i morgen: så langt har hun truet med å smugle med seg en sothøne-kylling, en valp og sist, men motsatt av minst: denne geite-killingen. Randi er over snittet glad i geiter, og denne nektet hun å gi slipp på da det var på tide å forlate åstedet, og jeg måtte rett og slett bli streng: «sett NED killingen og gå ROLIG ut av kveet».
Noen drar til Amsterdam for å se på tulipaner, kunst, hasj eller kanaler. Vi klapper geiter.
Jepp, det er både mulig og sant. Et av våre sære reiseprinsipper er at vi unngår storbyer for enhver pris. Spesielt slike som «alle» skal besøke. Vi kjørte omveier rundt Funchal da vi var på Madeira og vi lukket øynene så langt det var trafikksikkert da vi så vidt måtte innom noe stort i Skottland. Så viser det seg at vi visstnok har vært ikke bare en, men to dager i Amsterdam. Hups.
Vi syklet nemlig tilbake til parken «vår» i dag for å utforske mer, og oppdaget at «parken» vår er Amsterdam-skogen. For slikt noe har Amsterdam nemlig, hvem kunne gjettet. For å kompensere for tabben følger nå utvalgte anti-urbane Amsterdam-inntrykk:
Foto: RaFoto: Ra
Flere alternative storby-bilder senere i kveld eller i morgen.
ned som en Gunhild. Leiden, du er en fantastisk by, full av historie, kunst, kultur og krig og fred og sånt, og vi fikk ikke med oss noe av det. Bortsett fra at puben vi spiste på viste seg å være en severdighet i følge Lonley Planet, men det fant vi ut først etterpå.
Vært sliten og ikke helt i form i dag, og ikke i stand til å glede meg over det byen har å by på, veldig synd.
I tillegg var byen større enn jeg trodde, med mye folk og mye trafikk i trange (antagelig pittoreske) gater. Min kjære Randi er takk og lov enda mer allergisk for slikt enn jeg, så det ble hurtig retur, etter kaffe og is på høykulturelle Mc Donalds og et nesten-besøk i en botanisk hage. Den er på andre siden her, helt sant:
Skal sove en god, lang lur nå før dagens viktigste evenement: den store RaGu-middagen ?. Vi snakker full pynting, flere retter, kanskje opptil flere glass vin og hey: Dække sikkert vi er i seng før etter 23 ?
Vi fant en gedigen park, av den typen parker jeg elsker, hvor det føles som man som menneske er på besøk i trærnes/vannets/gjessenes/grevlingen’s rike. Dog ispedd kaffe-steder, heldigvis.
Takk til perfekte hotellsykler og paddeflatt landskap:
Foto med undertegnede på: Randi Rønningen. Foto uten meg på: meg. Jeg har kun m mobilkamera på turen, og bruker Photoshop Express til redigering.
For de av dere som hadde gledet dere til å ringe den Nederlandske ambassaden: beklager, det var nære, men vi greide å finne hjem igjen i dag. Ny mulighet i morgen ?
