Eller: «Grunnen til at jeg ikke tegner portretter»:
Det siste der var forresten unødvendig selvkritisk: Jeg kan tegne nydelige portretter (eller hva som helst egentlig) etter foto, men jeg har ingen naturlig forståelse for oppbyggingen av ansikter, enn si anatomi generelt.
Nuh!vel. Dette ble laget som en ren øvelse i bruk av tørrpastell, på digert bomullslerret. Det består av rundt regnet 10 millioner lag pastell, som er, igjen rundt regnet, det som må til for å få en dekkende flate med det mediumet.
Kjempegøy å lage 😀Tørrpastell på bomullslerret 40×60
Denne ble påbegynt i bakhagen i sommer, som en øvelse i å bruke fargeblyanter:
Jeg skulle bare teste og leke litt, og så balla det på seg: Det begynte å bli morsomt, det begynte å bli kult, og plutselig, 4 måneder og hundrevis av tegne-timer senere:
Kom gjerne med spørsmål om symbolikk og evt dypere mening. Eller enda bedre: Fortell meg om dere ser noe slikt 🙂
Fargeblyanter type billig, og tusjpenn på A3 akvarellark
Har jeg fortalt hva som er hovedtemaet for denne maleperioden («Hei, jeg heter Gunhild og jeg er periodemaler»)?
Egen fantasi.
Bort fra tanken om å burde lære mer, burde kunne mer, burde forstå mer, fri fra alle former for Burdisme egentlig.
Fri
Fantasien min er jo nærmest grenseløs, på godt og vondt, og jeg har strevet mye med å få den inn i det jeg har innbilt meg er akseptable former. Når jeg skriver det nå husker jeg ikke helt hva jeg tenkte på, men jeg tror det handler om den malen på hva som er en kunstner som jeg har skapt inni hodet mitt, og som jeg selv ikke har fått til å passe inn i.
Ingen bilder å se etter, ingen maler å passe inn i, verken teknikkmessig eller resultatmessig: Farger, materialer og teknikker etter innfallsmetoden, raske skisser, musikk som rister murveggene i kjeller-atelieret mitt. Resultat er, om ikke likegyldig så underordnet, prosessen er frigjørende 😀
Hvem skulle trodd. Eller, det skulle vel de fleste som har fulgt meg noen år: Med mine kreative sperrer og utfordringer i livet utenom lerretet, kan man vel si at et av ordene som kjennetegner kunstnerdelen av meg er «ustabil». Og slik kommer det nok til en viss grad å være fortsatt; jeg er fortsatt meg, men noe er annerledes. Hva? Aner ikke, følg med, som jeg selv jeg kommer til å gjøre (…) så får vi kanskje se.
Først og fremst vil jeg presentere dere for mitt første ordentlige atelier, en av de helt konkrete endringene i denne runden av «Gunhild finner seg selv som kunstner»: Det befinner seg fortsatt i mitt hus, men jeg er så heldig å ha et raust antall kvadratmeter hus i forhold til antall beboere, så nå har jeg tatt i bruk et kjellerrom som har stått brakk en stund, og med litt hjelp innredet dette til atelier/verksted.
Her er en video fra da det var nesten ferdig og veldig ryddig (uredigert fordi videoredigering er dustete vanskelig):
…og her er fra en uke senere:
Beste rotet i verden!
Jeg har ikke planlagt utstilling før om et år, og det er viktig for meg å ikke tenke produksjon eller prestasjon på noen måte foreløpig. Det er noe helt annet som teller nå, jeg vet ikke helt hva, men: Når jeg går ut døra, over plenen og ned trappa, slår på lyset og setter på musikken – da er det der.
Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.
Dag 4:
«Klarte å sove til langt over soloppgang! Det hjalp antagelig at jeg også klarte å være våken til et godt stykke etter solnedgang. Persa i bomgjetting på tid i går: 2 t og 25 min (aplaus!), hhv 2215 (min gjetning), og 1950 (fasit)»)
Plan for dagen:
-Vaske klær, bære ved og vann, de nære ting.
-Tegne/male mer
-Gå til Krigsfjellet, evt m truger, hvis mulig for vær og føre.
Syden hadde reist sørover igjen, og det var kaldt med mye vind: Jeg trengte en skikkelig luftetur etter gårsdagen, og bestemte meg allikevel for å prøve meg på Krigsfjellet: Var usikker på snømengden, festet truger på sekken i tilfelle. Først et lite etterspill fra gårsdagens hjernevrenger:
«I dag tenker jeg på hvordan det jeg gikk igjennom påvirket andre. Det er også tankevekkende, for da jeg var i det så tenkte jeg stort sett på meg selv. Jeg var ofte ikke i stand til å se hvordan det at jeg hadde det vanskelig påvirket mine nærmeste, og jeg klarte nok i liten grad å være forståelsesfull for det. I tillegg trakk jeg meg i varierende grad unna både familie og venner, uten at det var et bevisst valg, mer fordi jeg ofte ikke klarte å se utenfor min egen boble. Selvsentrert er bare fornavnet.«
Jeg kan også se nå, når jeg ser tilbake, hvordan min mentale tilstand gjorde at jeg tok en del pussige valg, deriblant upassende reaksjoner styrt av emosjoner som kanskje ikke hadde noe med en gitt situasjon å gjøre. Jeg hadde nedsatt evne til å gå ut av mitt eget hode og vurdere situasjoner objektivt. Jeg er evig takknemlig for alle som var ærlige og stilte spørsmål ved og utfordret denne siden hos meg.
«Kveld, dvs antagelig ettermiddag for folk flest: Krigsfjellet er ikke noen lang tur, men jeg la nok 1/3 til normal strekning i dag ved å gå rundt utallige snøskavler. MYE høye kneløft sier hofteleddsbøyerne mine. Flott tur og fantastisk utsikt, men en slik som gjør seg best på bilder: Var sterk vind og bitende kaldt»
Ting jeg savner på dag 4:
Kjæresten min
Annet selskap, folk eller dyr jeg kjenner
Badekar
Å vaske håret
Savner fortsatt ikke nett, tv eller andre dippedutter, kanskje bortsett fra musikk. Savner musikk.
Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.
Dag 3
«Mål for dagen:
Tegne/male mer.
Være ute. Se ut. Meditere.
Trene pilates, IKKE gå: Vil gjerne få til en langtur el. 2 hvis snøen blir borte, men da må jeg spare knær og føtter»
«Selverkjennelse noen timer senere: Jeg har ikke blitt flinkere til å tåle å ikke ha klokke, jeg har blitt god til å «lage» mine egne klokkeslett. Feks: Da jeg snakket m. B på morgenen var kl. 9 og jeg hadde spist frokost for kort tid siden. En god stund senere begynte magen og rumle, og jeg antok at klokka var 1130 iom at jeg pleier å bli sulten ca hver 3 time. Og så kikker jeg på skyggen av gjerdestolpene. Altså det motsatte av det jeg ville: Laaangt fra å eksistere i den naturlige tiden og lytte til kroppens egne signaler om behov, i stedet krampaktige forsøk på å gjemvinne den kunstige kontrollen over døgnet som klokka har hatt hele mitt liv. Gjenvinne en kontroll noe annet har hatt over meg altså. Logisk».
Og så, gradvis ut over dagen, begynte den egentlige grunnen til at jeg befant meg uten distraksjoner midt på fjellet å sive inn, sakte, insisterende og smertefullt. Grunnen til endringene i hvordan jeg opplever meg selv og hvordan jeg forholder meg til omgivelsene, usikkerheten, nervøsiteten, stresset, forventningene om krise. Den stadige selvransakelsen, tillitsproblemene og selvtillitsmangelen:
Det gikk ubønnhørlig mot en heftig dag i NAV, helsevesenet og uføretrygdens navn:
«Jeg tror at det å ha blitt mistrodd og ikke tatt på alvor gjentatte ganger av mennesker som har hatt en form for makt over meg mens jeg selv har vært i en sårbar tilstand, har fått meg til å frykte gjentagelse selv nå når det er over.»
Eksempel (det er dessverre mange, både fra NAV og deler av helsevesenet, men jeg velger ett for å gi en bedre forståelse for hva jeg snakker om, og ikke flere, for da jeg tror det ville dra i retning av å grave seg ned i problemet i stedet for å løse det): Da jeg fikk avslag på uføresøknad første gang var det en feil i begrunnelsen for avslaget: NAV hadde oppfattet det som at jeg var søkt inn til et behandlingsopplegg, noe som ikke stemte. Samtidig var fastlegen som hadde skrevet søknaden gått ut i permisjon, og kunne dermed ikke rette opp i feilen. Jeg skrev til min lokale saksbehandler og forklarte feilen, og fikk som svar noe ala:
«Du må gjennomføre behandlingsopplegget før vi kan søke på nytt». Jeg ristet litt på hodet der jeg satt foran pc`n, og forsøkte igjen å forklare at jeg IKKE var søkt inn på noe opplegg, faktisk EKSISTERER ikke et slik opplegg som de påstår jeg venter på å komme inn på; dette var en feil.
Min saksbehandler: «Du må gjøre som de sier og gjennomføre behandlingsopplegget».
Dette gikk frem og tilbake noen ganger til, og jeg tror ikke hun en eneste gang vurderte å undersøke om det jeg sa faktisk var sant: Det var som å plutselig våkne opp i et alternativt, marerittaktig univers.
Og det er alvor, for de som måtte tenke noe annet: Som for de fleste andre som opplever å komme i en situasjon hvor de ikke lengre er i stand til å arbeide for livsopphold, så var det for meg akkurat det det handler om: Livsopphold. Ikke penger til feriereiser eller hårfarging.
Til slutt gjorde saksbehandleren allikevel noe riktig: Hun spurte om jeg ville bytte saksbehandler. Fra da av hadde jeg en saksbehandler som støttet meg i alt, og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten henne, særlig fordi nå startet vente-dansen med ulike vikarleger og coronarestriksjoner. Jeg ble en av svært mange pasienter i landet, for ikke å si verden, som ble skadelidende i den tiden, og akkurat det er ingen sin feil, men jeg tipper det er mange som meg som opplevde at akutte behov ikke ble tatt på alvor pga sprengt kapasitet på legekontorene. Og etter min erfaring: Synlig utmattet helsepersonell med nedsatt vurderingsevne.
Sånn litt uti refleksjonene og den lite lystige mimringen ble det litt heftig for meg, og jeg trengte distraksjon:
«Men jeg har sett rev! Den rasket så fint over enga, jeg tror den har hi rett ovenfor husene. Og så har jeg tatt masse spennende macro-bilder»
Tilbake:
«Jeg ble veldig hard, veldig i forsvar og med det veldig sint og i knute, både i kropp og hode. Og IKKE veldig interessert i at andre skulle se hvor vondt og krevende det var. Kampmodus i 4 år (egentlig flere, for da hadde jeg jo allerede kjempet hardt ganske lenge for å klare å stå i arbeid etterhvert som helsa gradvis takket for seg), litt vanskelig å komme ut av. «
Jeg har slitt med å formulere det grunnleggende traumatiserende i en slik situasjon, og jeg tror det er fordi det er sammensatt. Traumatiserende er et voldsomt sterkt ord, men det er ikke mitt: Jeg måtte på et tidspunkt oppsøke profesjonell hjelp fordi belastningen gjorde meg psykisk dårlig, og begrepet ble brukt av min behandler.
Hvorfor? Hvordan kommer ressurssterke, i utgangspunktet psykisk sunne mennesker med god oppvekst i rike, trygge land dit at de får traumesymptomer? Noen stikkord kan være: Tap av evne til å klare seg selv i samfunnet. Utryggheten som naturlig følger ved tap av fysisk funksjonsevne. Tap av eller frykt for tap av grunnleggende autonomi (helse, avgjørelser som angår økonomi, bosted). Tap av verdighet, ydmykelse (å gå fra å være en respektert yrkesutøver til å bli behandlet som – jeg vet ikke – en som ikke er verdig respekt). Den grunnleggende utryggheten ved å være avhengig av andre i en sårbar livsfase preget av mange tap, og så erfare at disse instansene faktisk kan være direkte udugelige og ikke bare IKKE hjelper, men istedet legger sten til byrden.
Server alle disse ganske generelle erfaringene samtidig, legg til et godt stykke tid, og du får en grunnleggende, gjennomgripende utrygghet som ikke er sunn. Og som sikkert mange har erfart.
«Men jeg forstår også at jeg er heldig som har blitt hørt og tatt på alvor i 50 år, og tenker det gir meg det beste utgangspunktet for å klare å bearbeide og legge bak meg de siste 4«.
Jeg har tro på å forholde seg til det smertefulle i livet, ta det innover seg men ikke la seg hvile i det, ikke la det definere veien videre. Å fordype seg i det vonde som har vært har bare en misjon hvis målet er å kunne legge det igjen bak seg på veien, som en av mange erfaringer man eier, ikke noe man eies av.
Og etter den onsdagen i fjellet – så går jeg videre.
hadde ikke jeg klart. At jeg i det hele tatt selger bilder er et mirakel: Jeg er klinisk markedsførings-hemmet, samt uten vilje til å lære. Eller prøve.
Som for eksempel nå: Betyr det at det har vært stille fra meg på sosiale medier at jeg ikke har gjort noe? Neida. Det er bare så mye tryggere å sitte alene ved pulten sin og kose seg enn å skulle la andre se det, les blottlegge seg. Jeg sliter med det faktum at man må vise frem det man lager hvis noen skal se det.
Jeg har aldri påberopt meg høy intelligens…
…bortsett fra på farger. Kulørt intelligens?
Markedsføringskonsulent søkes. Får ikke betalt. Hadde vært fint om vedkommende kunne betale meg for å jobbe for meg faktisk.
Da har man begått sin første båt. Jeg er ikke spesielt interessert i båt, jeg er litt redd for båt, jeg blir noen ganger syk i båt, jeg er født og oppvokst så langt fra båt som mulig i dette landet: Fordommene mot båt har vært påtrengende.
Og så viste det seg å være kjempegøy! Og mye lettere enn jeg trodde, med god hjelp av mr. Newton:
Min første båt (høres ut som tittelen til en barnebok):
Er ganske fornøyd, men nå går jo ikke opplegget mitt ut på å dvele ved hvor flink jeg er men tvert i mot å utfordre alt jeg ikke er så god på, så jeg ber dere fokusere på himmelen: Jeg gremmes. Himmel og vann har alltid vært vanskelig for meg, og jeg vet jeg ikke er alene om å oppleve det slik. Her synes jeg vannet ble helt greit, jeg skjønte liksom greia ut i fra forklaringen, men himmelen – not so much. Himmelske øvelser neste.
William Newtons akvarellbok er bare vakker. Og veldig god som lærebok, har brukt den i perioder over flere år. Nå er det ekstra motiverende å finne den frem igjen, for det er nok et tegn på at jeg nærmer meg det jeg er ment å skulle drive med…
Mr. Newton har inspirert meg til mange av trærne jeg har laget tidligere, men mye er glemt derfor:
Flere trær skal males, og så vurderer jeg å male en båt. På havet. Liker ikke båt og vann, i maleforstand, så der må jeg presse meg litt i såfall.
Er for alvor over på akvarell nå, og det er GØY! Jeg fortsetter med anatomi- og skisseøvelser nesten daglig, men lista er lagt for øvelser som ligner mer på ordentlige bilder nå. Her har jeg lekt meg videre med blandingsteknikker: mest fordi jeg gikk tom for blekk er denne med akvarell og kull:
Kanskje ikke så lett å se, iom at sommerfuglene og tannbørstespruten fortsatt er med, men jeg eksperimenterer med en for meg uvant måte å male på her: Jeg har startet med helt vått papir med 3 farger, jobba med det en stund vått i vått, og så latt det tørke. Dette betyr at jeg ikke har helt kontroll på hva som skjer, og så er målet å bruke det som måtte dukke opp. I dette tilfellet ble det disse, en slags flyvende maneter:
Når jeg ser på hele bildet nå er jeg ikke sikker på hvorfor jeg følte jeg måtte legge på sommerfuglene, mulig jeg skal gå sommerfugl-turkey og se hva som skjer. Hensikten her er nemlig, i tillegg til å lære og å eksperimentere med nye farger og teknikker, å stimulere fantasien til å finne nye veier.
