Eller: «Grunnen til at jeg ikke tegner portretter»:
Det siste der var forresten unødvendig selvkritisk: Jeg kan tegne nydelige portretter (eller hva som helst egentlig) etter foto, men jeg har ingen naturlig forståelse for oppbyggingen av ansikter, enn si anatomi generelt.
Nuh!vel. Dette ble laget som en ren øvelse i bruk av tørrpastell, på digert bomullslerret. Det består av rundt regnet 10 millioner lag pastell, som er, igjen rundt regnet, det som må til for å få en dekkende flate med det mediumet.
Kjempegøy å lage 😀Tørrpastell på bomullslerret 40×60
Denne ble påbegynt i bakhagen i sommer, som en øvelse i å bruke fargeblyanter:
Jeg skulle bare teste og leke litt, og så balla det på seg: Det begynte å bli morsomt, det begynte å bli kult, og plutselig, 4 måneder og hundrevis av tegne-timer senere:
Kom gjerne med spørsmål om symbolikk og evt dypere mening. Eller enda bedre: Fortell meg om dere ser noe slikt 🙂
Fargeblyanter type billig, og tusjpenn på A3 akvarellark
Lekt meg litt med akvarell og blekk igjen, laget masse rart og til dels stygt, men disse likte jeg:
Frem til disse dukket opp så har jeg hatt en slik dag hvor jeg synes jeg har gjort noe hele dagen, sto opp tidlig og allting, og plutselig er klokka 16 og ingenting har blitt gjort??? Tiden har blitt spist opp av ting som hups: Kortet mitt har gått ut, og jeg trodde jeg hadde lagt inn det nye alle steder, men det hadde jeg visst ikke, bla ikke på webhotellet. Og hups: Når jeg skal legge inn nytt kort så er nettet så treigt at jeg kunne sykla meg en tur mellom hver side som blir lastet opp. Eller hups: Jeg har fått kyr på beitet rett foran verandaen, og det er så koselig at jeg bare må ta med meg kaffekoppen ut og se på dem en stund 🙂
Jeg sliter (som vanlig) med å komme ordentlig i gang med produksjonen til utstillingen som åpner 11 november (og varer helt til og med 19 november): Jeg KAN fungere godt under press, men det må være riktig press, og nok men ikke for mye press, og helst press jeg har bedt om, eller kanskje press jeg ikke har kontroll på selv, eller….? Veit da pokker jeg, i hvert fall har ikke optimal fungering slått inn enda.
Og som et resultat av å prøve å presse meg selv lager jeg en del som ikke kommer gjennom forværelset til sensuren en gang. Bortkastet papir og maling tenker jeg da, og så øker presset, definitivt på feil måte. Jeg korrigerer meg selv og sier: det er selvfølgelig ikke slik at jeg er ment å skulle skape stor kunst hver gang jeg setter en blyant på arket, det er jo alle forsøkene som leder meg til det som blir ordentlig bra! Men jeg har altså så liten troverdighet.
Har dere lagt merke til at jeg nå, bla på denne hjemmesiden, omtaler meg som kunstner? Jeg har i alle år frem til de senere opplevd den tittelen som fremmed, og har bla brukt «billedskaper» i stedet, men etter hvert har jeg innsett at når man er SÅ nevrotisk i forhold til det man forsøker å skape, så full av tvil, selvransakelse og selvkritikk, så selvsentrert, selvkritisk og følelsesstyrt, ja da må man være en ekte kunstner 😀
Uansett, poenget her var: Her er noen smakebiter av noe som KANSKJE kan bli til noe, men jeg mangler en forgrunn og klarer ikke å se den for meg:
Noen som har ideer? En hjort har vært prøvd uten hell, (mulig jeg bare er dårlig på å tegne hjort), men jeg ser for meg noe levende, virkelig eller fantasi. Eller kanskje noe helt annet enn det jeg pleier å ha? Blir veldig takknemlig for innspill, i kommentarfeltet her eller på gallerigb
Øvelse i blandede teknikker, i dette tilfellet akvarell, blekk og litt pastell.
Er i så rart humør i dag at det er vanskelig å skrive fornuftig: Bland værsjuk med koronafast, selskapssjuk og en dæsj overgangsalder så får du oppskriften på min søndag. Ikke at det er en jeg anbefaler: Det er sjelden jeg føler meg direkte plaget av koronarestriksjoner, jeg har så vondt av de som virkelig sliter med ikke-valgt alensomhet, men akkurat i dag… blandet med frustrasjon fordi våren erter med blå himmel og fuglesang, men i det man prøver seg uttafor døra er det en halvmeter snø, stiv kuling og boblejakke som gjelder.
Pulten min i all sin malingflekkethet.
Så selv om jeg er av de heldige, med folk og sosialt liv nok og ellers evnen til å kose meg i mitt eget selskap og fylle dagene med mening så…..jeg tror det er ufriheten. Det å ikke KUNNE stikke bort til en venninne. Ikke kunne VELGE å reise til familien. Og foreløpig, takket være kong vinters markeringsbehov, å ikke kunne komme seg opp i skauen. Selv om jeg kanskje ikke hadde gjort noen av delene, men da hadde jeg valgt det sjæl.
Ser nå at det ikke var god nok skarphet på bildet, gidder ikke ta nytt.
Og overgangsalder-hormoner….kjæææære vene…. Gleder og sorger spiller ping-pong, heng med den som kan, tilsynelatende fullstendig umotivert og lite knyttet til faktiske hendelser.
Objektive fakta som at jeg faktisk har det veldig bra hjelper ikke det skvatt, tvert i mot gir det meg dårlig samvittighet for å sutre, privilegert som jeg er… og så har vi det gående. Flere som har det slik i blant?
La meg bare fortelle dere dette: Med mindre dere har selvtillit av en annen verden, finnes det ikke en mer effektiv måte for en dame i sin beste alder å miste sin på, enn å tilbringe flere timer med å stirre på sitt fjeslige forfall, både forfra og fra siden OG feste det til papir. Stereo deprimerende. Fortrengning umulig.
Særlig når du til slutt ser på elendigheten på pulten, hengende, surmulende, rynkete og jævlig, og må innrømme: Jo da, det ligner…
Øvelsen handler om å lære proporsjonene, og så , ved hjelp av speil, tegne inn sine egne trekk i malen. I strekteknikk.
Fyttihæææælsike.
Fra før av har jeg komplekser for å ha utstikkende hake, nå vet jeg at den er dritlang også. Haka mi er faktisk ca 25 % lengre enn den «burde» være, i tillegg til fortsatt utstikkende. Og geipen! Hæææælsike. Måtte ta flere pauser for i det hele tatt holde ut.
Posene over og under øynene går omtrent i ett, så det forenklet jo prosessen med å tegne området rundt øyet: Sirkel. Ferdig.
Kalkunhalsen var forsåvidt heller ingen overraskelse, men å tvinge seg selv til å studere den, plassere den, tegne den….Hææææælsike.
Tror på et tidspunkt jeg gråt en skvett.
Jeg kunne ikke avslutte selvportrett-øvelsene der, for da ville jeg aldri turt å gå uttafor døra igjen, så jeg jobber med ett tegnet etter foto nå. Viser frem hele senere. Jeg sliter litt med å få det til å ligne, men det gir jeg beng i, det viktigste er at jeg blir seende ung og søt ut.
malt i blekk etter eget foto av blåveis. Da jeg begynte på denne i forigårs var den lysende blå, men så kom det et lass med snø, og vipps ble den svart 😀
Som dere kanskje skjønte er denne en øvelse i ulike måter å bruke blekk på, en flytende (pun intended) overgang til vannfarger.
Her har jeg lært av «Kunstnerens håndbok», og det kuleste, synes jeg, er effekten av å væte arket først: Bildet fikk liv helt av seg selv, og at det ikke helt fulgte strekene mine ble bare stilig.
Teknikkene brukt er maskeringsvæske, vætet ark, tørrpensel og, tilslutt, tannbørste. Den står det ingenting om i Kunstnerens håndbok, men det står i min: Aldri et bilde uten bruk av tannbørste 🙂
…og prisen for verdens mest sporty kjæreste går til….trommehvirvel…..BJARNE!….vill aplaus!!!
Når det er sagt, og ment, dukket det jo opp noen utfordringer med å tegne et ekte menneske i forhold til modeller: Ekte mennesker forholder seg ikke til maler. I dette tilfellet er feks ikke midten på midten, skulderbredden sprenger skjemaet fullstendig og håret ligger i veien for både trapeser og deltoider og jeg vet ikke hva.
Bortsett fra det: Kjempegøy å tegne!
Denne uka har jeg vinterferie: etter ferien skal jeg fortsette å øve på det jeg har lært, særlig menneskekroppen, og samtidig utvide repertoaret med flere tegneredskaper/medier som en gradvis overgang til akvarell.
Min opprinnelig plan var å bare lære litt, noe jeg så for meg som «nok», kropp til å komme unna med det de få gangene jeg tegner kropp, men jo mer jeg lærer jo mer forstår jeg at det er no such thing.
For meg i hvert fall. Fikk ikke helt tak på det med de lærerne jeg først hadde funnet, men nok en gang: HALLELUJA for mulighetene gitt oss av Det Store Internettet: Lete lete, og vips! Der var Richard. Som jeg kaller ham. Han kombinerer flere av teknikkene i «tegn samtidig med meg mens jeg forklarer»-videoer, og ikke bare har det gjort det lettere for meg å forstå, men nå har det jammen meg blitt morsomt også!
Jeg vet ikke hvor mange leksjoner han har liggende ute, men jeg skal i hvert fall få med meg alt jeg kan.
Mye nakenhet om dagen (fnis): Kjæresten står fortsatt modell for kroki-tegning, og jeg er også i gang med en mer forseggjort tegning av samme modell.
