…i august. Litt tidlig ute med reklamen altså, bær over med meg. Oss.
(alle bildene i dette innlegget er en direkte-lenke til samme bilde i fb-butikken min)
Det det er snakk om er selvfølgelig Kunst Elva Rundt som i år arrangeres 16 august. Plakatbilde er allerede bestemt, legger ut selve plakaten når den er klar:
For ja, det blir Bugle i fokus i år. I fjor var jeg påmeldt men måtte trekke meg pga helsa. Helsa har ikke blitt fabelaktig siden da, men jeg har blitt mer rutinert, bla a vet jeg nå at jeg må begynne veldig tidlig og legge lista lavt. Der tenker jeg Bugle kan være til stor hjelp, ikke fordi han er lavtstående på noen som helst måte… men fordi jeg allerede har så mye klart etter utstillingen i november.
Filene ligger klare til printing hos trykkeren, det er bare å sende en mail så får jeg så mange kopier A3-str og kort jeg vil. Det kaller jeg lavterskel 😀
Men jeg er jo fortsatt meg, og rare ideer dukker opp enten jeg vil eller ikke, enten jeg er frisk eller syk: Jeg har hatt en spesielt pussig ide en stund nå, fortsatt usikker på hvordan jeg skal få det til i praksis, men hvis jeg får det til kan det bli utrolig kult. Planen er å begynne å leke med denne ideen så fort Brustua er ferdig gjenskapt.
Bugle og jeg har en del fellestrekk. Det er ikke nødvendigvis noe jeg liker å innrømme eller er stolt av, men det er nå slik det er. En av de tingene vi har til felles, er dette med at vi kan synes andre er litt vanskelige å forholde seg til. Krevende faktisk. Både Bugle og jeg har enkelte særheter, og ofte ønsker vi bare å få være i fred med disse. Tilstedeværelse av andre ødelegger. Det krever en tilpasning, tvinger oppmerksomheten vekk fra vår egen navle. Og der som vi hadde det så komfortabelt.
Så kommer vi dit jeg håper og tror at Bugle og jeg skilles ad: Der han i stor grad står steil i sin motstand mot å slippe andre innenfor sin sfære, har jeg en forståelse for at man trenger disse andre, og at man i blant må tvinge seg selv om det ikke frister. For sitt eget velbefinnende. Fordi andre trenger en. For ikke å forsvinne helt inn i sitt eget hode.
Og her møtes Bugle og jeg igjen: Selv i de tilfellene kontakt med andre er noe man tvinger seg til, kan man, og vil man forbausende ofte, ende opp med å være glad for at man gjorde det.
Men vi er også enige om dette: noen ganger er folk bare slitsomme.
Nå tar jeg helg med noen av mine favoritter: Bestevenninne, familie og kjæreste. Da er andre ganske fine greier.
Mye har skjedd siden sist jeg blogget om min bevingede venn, og mye har ikke skjedd. Det siste først:
Jeg sendte inn manuskriptet til en håndfull forlag (hvilket slik jeg har forstått det er greit så lenge man informerer om det): Jeg mottok etterhvert ett hyggelig, kommentert avslag og et par standard tilsvarende. Fra to forlag har jeg fortsatt ikke fått tilbakemelding. Jeg har nylig sendt begge en mail og etterspurt deres vurdering, disse har jeg ikke fått svar på.
Jeg er heldigvis ikke så lett fornærmet som Bugle, men jeg anser jo sjansene for å få et positivt svar som små etter såpass lang tid. Jeg ser an litt til, og så er det bare å begynne på take 3 😀
Men, men men men MEHN: Bugle var hjertelig til stede på utstillingen jeg hadde sammen med Eva Meyer i galleri OMK i november. I den forbindelse trykket jeg opp de motivene fra boken som følgerne av bl.a. Bugles fb-side stemte frem som sine favoritter. 3 av dem har jeg nærmest usynlig sneket inn i dette innlegget, de andre kommer like diskret innimellom av resten av teksten.
Jeg var jo veldig spent på om de nye motivene kom til å være like populære som de gamle har vært, og også på hvordan han egnet seg i et ordentlig galleri, i motsetning til feks på en messe. Svaret kom i løpet av de første par timene av første utstillings-dag: Bugle og Humus selger! Det er så gøy, og de bidro sterkt til å skaffe meg et pent overskudd. I all ubeskjedenhet.
Jeg er jo laget slik jeg er: Å være i sentrum generelt, og da særlig hvis det er en forventning om å si noe, er ikke min greie. Det som ble ekstra stas på utstillingen var at min makker Eva, som kanskje er Bugles største fan, tok jobben med å fortelle historien om Bugle og Humus`spesielle vennskap, og jeg fikk stå i bakgrunnen å høre på. Det er en helt spesiell følelse å se fremmede bli revet med av en historie og et univers man selv har skapt. Eva, jeg håper du orker en runde til med Bugle-bok sammen med meg!
Da er vi igjennom de 6 nye Buglene, som selges både som bilder til innramming og som kort. Hvert bilde her er lenket til fb-butikken min. Der har det også skjedd litt siden sist, men det får jeg prakke på dere en annen dag 🙂
Here we (snart) go again: Siste korrigeringer mottatt og vurdert/fulgt fra mine nå to hjelpere. Teksten er klar, tegningene har vært klare lenge, men så skjer det noe jeg ikke har forutsett: Etter å ha tegnet uhorvelig mange ti-talls Bugler har tegnestilen min forandret seg. WTF.
Og den er blitt bedre. Endel av de opprinnelige tegningene faller nå igjennom, og det er bare å begynne på nytt. Ikke på alle, men en del. I tillegg har enkelte av illustrasjonene mistet sin funksjon etter som teksten har blitt endret, og det har av samme grunn dukket opp behov for nye. Selv om jeg nærmest blir kvalm av å finne frem den nå alt for kjente paletten og nok et ark har jeg ikke noe valg.
På noen av illustrasjonene har det heldigvis vært nok med små justeringer, som denne.
For tre timer siden hadde jeg to illustrasjoner igjen å lage. Siden det har jeg laget/endret tre, men nå har jeg fortsatt to igjen: Etterhvert som helheten blir bedre faller enda flere igjennom, og jeg HÅPER resten av verden blir enige med meg i det jeg gjør nå, hvis ikke har jeg kastet bort himla mye tid og dyr maling.
Innsending til forlag skjer mest sannsynlig i løpet av uka. Kanskje i morgen. Kanskje ikke. Det spørs hvor mange flere tegninger jeg finner ut at jeg bør lage på nytt, evt når jeg går tom for maling.
I dag fikk jeg avslag fra siste forlag jeg sendte første versjon til. Som jeg har fortalt på Bugles fb-side ble jeg på et tidspunkt helt enig med forlagene som etter tur avviste ham.
Etter å ha lagt manuskriptet vekk i flere uker klarte jeg å se på det med nye øyne, og selv om jeg fortsatt sto inne for universet, figurene og illustrasjonene, så jeg at historien var ELENDIG fortalt. Som min venn og korrekturleser Eva oppsummerte da jeg fortalte henne hva jeg hadde innsett: Du har skrevet til de som allerede ER blodfans.
Og det hadde jeg.
Heldigvis fulgte det nye ideer med denne brutale selverkjennelsen, og jeg har nå skrevet hele boka på nytt. Er godt i gang med egen-korrektur, og deretter går den til Eva. Bugle har også fått et nytt medlem i “hjelpekorpset”, som jeg tror kommer til å ha svært nyttige innspill bla i forhold til tilpasning til målgruppa.
Illustrasjonene må gjennom samme brutale kverna: Mange ryker ut, noen nye kommer til, og noen av de eksisterende blir endret. Øverste illustrasjon er ny og tilhører den helt nye starten på boka. Bugle-portrettet får fortsatt være med, noe endret og på ny plass.
Bugle står på så lenge undertegnede fortsatt har forstand til å forbedre oss, og det håper og tror jeg er lenge enda 😀