er ikke noe jeg er spesielt opptatt av, men innimellom prøver jeg: Her er noen tips du kan bruke dersom du har tatt profilbilder i hurten og sturten og syntes de så kjempefine ut det sekundet du hadde til å se på dem før du fortet deg videre til en avtale, for senere å oppdage at de hadde en ørliten skjønnhetsfeil:
Ergelig selvfølgelig, men ikke gi opp. Dette kan fikses på flere måter:
Legg merke til hvordan jeg i siste eksempel også kamuflerer rynkene på hals og bryst. To fluer i et smekk der altså. Håper tipset var nyttig.
Jeg har vært oppe i 1,5 time, og da hadde jeg drukket kaffe på senga en halvtimes tid først. Pleier å lese nyhetene til kaffen, men de hadde ikke stått opp enda. Det er et ensomt liv.
Jeg har fyrt opp i huset, kost med katten, trent styrke på stuegulvet, dusjet og satt på en vaskemaskin. Helt alene. Jeg har sendt en mld til kjæresten min, men venter ikke svar på den på et par timer enda. Det er for tidlig å kontakte venninna jeg har planer om å ha planer med i kveld. Pus gikk ut igjen, og det er for mørkt til å se kuene som går på jordene rundt huset. De er ellers fine og se på og kan regnes som et slags selskap.
Så akkurat nå er jeg litt sur på mennesker som sover lengre enn til 7 og får meg til å føle meg ensom på morgenen. Ganske mange av folka mine vil mene det er helt fortjent: De har endel erfaringer med at jeg slokner før 21 når de kunne tenke seg selskap av meg. Jeg prøver i blant å få andre til å forstå hvor feil de tar ved ikke å være A-mennesker, men lykkes i liten grad. Av flere, til dels gode, årsaker, jeg innser det.
I mine øyne finnes det nesten ikke noe bedre enn å våkne sammen med dagen og lyset. Hustrig og kald, sitte på peishylla med kaffen og bli varm mens verden sakte avdukes utenfor stuevinduet. Rimfrost på bakken, småfugl i bjørka og kanskje et rådyr på jordet. Eller, på denne tiden av året, en ku eller ti.
I min verden har ikke kvelden noe å stille opp med mot klokka 6 en mandag morgen i oktober. Ha en fin dag 🙂
Dere som har fulgt meg en stund er kjent med mitt anstrengte forhold til denne hjemmesiden. Kort oppsummert: Domenet har vært mitt i årevis, men jeg har aldri egentlig skjønt hvordan jeg skulle bruke det bortsett fra å skrive et og annet innlegg. Hovedgrunnen til dette dårlige forholdet har bunnet i at jeg har sett alle mulighetene som har ligget her, på skjermen 30 cm fra trynet mitt, men ikke vært i stand til å utnytte de. For en utålmodig middeladrende dame med lett hissig temperament har dette vært frustrerende og uholdbart i lengden.
I sommer bestemte jeg meg derfor for å avslutte forholdet. Jeg ba tom B (kjæreste og datamann, red. anm.) om å slette hele faenskapet. Av en eller annen grunn jeg ikke husker ble ikke dette gjort med en gang, men jeg gikk i gang med å finne alternative hjemmesideløsninger med utgangspunktet: Det kan da vel for helvete ikke være så vanskelig (som jeg syntes WordPress hadde vært) for et vanlig oppegående menneske å lage seg en hjemmeside. Jeg lette og leste, og jo da, det finnes masse muligheter der ute, noen av dem enklere, noen tom for dummies, men så var det alltid et eller annet. For dyrt, for rart, ikke lett å tilpasse til mitt behov eller andre ting. Og så var det jo dette med domenenavnet da…
Lang historie kort (det toget har vel strengt tatt gått): Jeg endte opp med en vri av konklusjonen fra forrige avsnitt: Det kan da vel for helvete ikke være så vanskelig å lage seg sin egen hjemmeside av den man allerede har. En datakyndig venninne minte meg på at det er noe som heter youtube, og jeppsi peppsi: Der fant jeg kurs i WordPress.
Så et par måneder nå har jeg sittet foran pc’n med pad’en ved siden av, og fulgt et trinn for trinn kurs med en vennlig og alltid oppmuntrende og lærer, og sett 30 sekunder, stoppet og gjort selv, sett 30 sekunder til, gjort selv og… dere skjønner hvor jeg vil. Jeg fullførte aldri kurset, for etter hvert som jeg gradvis forsto selve oppbyggingen ble det stadig enklere, og snart var det i grunnen bare snakk om å legge inn de timene som skulle til for å redigere og få opp alle bilder i alle gallerier.
Noe av kunsten viste seg å være å velge riktig mal, og jeg bytta bort den gamle med en ny. Dermed slettet jeg også alt det gamle og fikk en ekte ny start. Malen ble valgt bla fordi den er fin å lage gallerier med, men jeg har også lært meg å trives med blokk-systemet som denne malen (og masse andre) bruker.
Og nå… Jeg har ikke hatt sånn mestringsfølelse på flere år. Det er kanskje ikke verdens mest fancy side, den har ikke alle funksjonaliteter i verden, men den har alt jeg ønsker den skal ha, den er funksjonell, den ser ut slik jeg vil og sist men ikke minst: Den er laget av meg, oppdateres av meg og eies av meg 🙂
2020 trenger ikke mitt bidrag til elendighetsbeskrivelser. Jeg kan bare kort si at det vakke moro nei, hverken på globalt eller personlig plan, men, som en eller annen klok person sa: Det var ikke 1940.
Jeg brukte de siste månedene av 2020 til å forberede meg på et nytt og annerledes liv:
Fjoråret handlet mye om sykdom for meg, men på mange måter med positivt fortegn: Jeg har vært syk i mange år, men det har sneket seg innpå meg så gradvis at jeg ikke helt fikk med meg at det skjedde. I forrædersk lavt tempo har jeg måttet endre rutiner, avstå fra aktiviteter og avlyse planer. Gradvis har jeg vennet meg til smerter, stivhet og fatigue og som mange andre før meg presset meg videre til det plutselig var bråstopp. Og 2020 ble året jeg var så heldig å møte folk og instanser (som vel forså vidt også er folk) som skjønte det og tok meg på alvor før jeg hadde gjort det selv.
Den siste som skjønte greia var nok meg.
Lenge var det vanskelig å fokusere på noe annet enn alt jeg ikke lengre mestret. Særlig var tapet av selvstendighet og selvbestemmelse, økonomisk og på andre måter, smertefullt for meg. For meg, og sikkert mange med meg, var det nødvendig å tråkle seg igjennom det som en slags sorgprosess, med tristhet, sinne og skuffelse over alt som ikke lengre er. Ikke rundt, men gjennom, i sitt eget tempo. Fordype seg i tapet av deler av en selv, av muligheter, av drømmer, av selvstendighet. Gråte, sørge, rase. For meg har dette vært helt vesentlig for å ha noen som helst sjanse til å skape meg et annerledes men fortsatt verdifullt liv. Man kan ikke lure verken kroppen eller hodet til å tro at disse følelsene ikke finnes, og for meg var å erkjenne dem måten å takle det hele på.
Eneste riktige, og for meg eneste mulige vei mot et annerledes liv.
Selv om prosessen formelt ikke er ferdig enda, er nå alle før nevnte instanser enige om at jeg trenger å være 100% ufør. Når jeg ser det skrevet her går lillefingeren min automatisk mot backspace-tasten, for det kan da ikke være riktig?
Men det er det, og jeg vet det nå. Og blant annet på grunn av nevnte dypdykk i sorg og smerte er det nå mulig for meg å tenke positivt. Telle muligheter og ressurser. Skisse opp et liv som blir annerledes, men som allikevel kan bli rikt. Sorgen over det som er tapt blir ikke borte, men den ligger rolig og overskygger ikke lengre alt det gode som fortsatt finnes, alt det gode man fortatt kan gjøre. Alt man kan lære.
Dagen i dag har handlet om å være snill med seg selv og tolerere at jeg ikke nødvendigvis fungerer optimalt, i perioder ikke engang sånn passe.
Begravelsen ble en vakker opplevelse, verdig og god i det vonde.
Jeg kjenner på lettelse over at det er over, men så er det jo selvfølgelig ikke det. Humøret mitt, som er små-kupert selv på en god dag, er nå rene Himalaya, og det skal ikke store steinen til før det blir fullt skred av følelser.
Slik må det antagelig være en stund. Resten av verden stopper ikke opp. Jeg skulle ønske den gjorde, og har lyst til å henge opp en diger ballong over huset mitt, festet i pipa, med «Menneske i sorg: ikke pust, snakk, ha meninger, informer om noe eller i det hele tatt vis at noe annet eller noen andre eksisterer innenfor 2 km radius pga behov for total selvsentrerthet.»
Sorg er ikke sorg: Den sorgen jeg lever med disse dagene er, selvmotsigende som det kan høres, den gode sorgen. Den som er forventet, naturlig, akseptabel, den som springer ut av et vell av godhet, omsorg og kjærlighet.
Et fullendt liv.
Ingen anger, ingenting usagt. Ingen opplevelse av knusende, bitter meningsløshet som annen slags sorg kan gi.
Søndag døde fader’n.
Vi mistet vår far langsomt: Demens svekket hukommelsen hans over mange år, og vi visste at døden nærmet seg. Å være pårørende til et menneske med demens er å være i en tilstand av uforløst sorg over lang tid. Det kan være hjerteløst og utmattende. Fader’n har sittet der på andre siden av kjøkkenbordet, tilsynelatende den han alltid har vært, men mer og mer som et skall. Minnene forsvant for ham, ordene like så, og på slutten også synet. Det var ekstra vondt for oss alle.
For hvert år ble det vanskeligere og vanskeligere for meg å gjenkalle hvem han egentlig var. Det ble en ekstra sorg for meg at jeg slik ikke kunne «hente» ham tilbake, at jeg faktisk ikke kunne huske min friske far.
Så døde han. Brått og så uventet som det kan bli i en slik situasjon, av noe helt annet. Og jeg som trodde jeg hadde vært forberedt så lenge, var ikke det i det hele tatt: I dagene siden søndag har alle disse tapte minnene, om min vittige, sterke, friske, karismatiske, morsomme, sosiale og kloke far rast nedover meg som et skred. Og den sorgen jeg trodde jeg hadde gjort unna store deler av i løpet av disse årene – vel, der tok jeg også feil. Fader’n står så levende for meg nå at jeg nesten kan både se og høre ham, og det gjør så vondt at jeg tror jeg skal rives i stykker mellom det knusende tapet og takknemligheten for at jeg ikke hadde mistet ham helt allikevel.
Sykdommen tok ham fra meg på mange måter, men ikke alle: Helt til det siste visste han hvem jeg var. Om ikke han husket navnet mitt, og kanskje ikke akkurat hvem jeg var i forhold til ham; følelsene hans husket meg like sikkert som da han var frisk, og hans glede over å se meg var like stor hver gang, helt frem til siste besøk før han ble akutt-syk.
En god sorg har store deler takknemlighet i seg. Og aksept. Og sikkert mange andre ting, men i dette tilfellet spesielt takknemlighet. Takknemlighet for alt det gode som var. Takknemlighet for den godhet, trøst og kjærlighet som sorgen fostrer, både mellom oss som deler den, og fra de som har litt større avstand til sorgen men er glad i oss.
Og for at vi innimellom ler så vi griner. Fader’n hadde likt det.
photoshop og jeg, med utgangspunkt i diverse bilder av coronavirus funnet på nett.
Det er ikke, og skal ikke være, lett å være helsearbeider å ikke kunne bidra akkurat nå. Jeg vet at kolleger, kjente og ukjente, står på til krampa eller karantenen tar dem, og det er rett og slett vondt å ikke kunne steppe inn.
Så da prøvde man da. Greiene som gjør at jeg er sykmeldt er slik at jeg for korte perioder, ved å tilføre mitt skrøpelige legeme en coctail av hjelpemidler, kan fungere bedre. Det er grunnen til at jeg har kunnet reise på helgeturer for eksempel. Så da tenkte jeg at jeg må da vel kunne gjøre det samme nå, så kanskje jeg kan bidra med noe fornuftig noen timer i uka i hvertfall? Var på glid med både NAV og kommunen, men legen sa nei:
Noen ganger kan tegnet på en god lege være at han forteller deg det du trenger å høre i stedet for det du ønsker å høre.
Men man kan kanskje hjelpe de som er opptatt med å hjelpe? Jeg har tilbudt et par sykepleie-venninner hjelp til handling/tilsyn av kjæledyr/annet dersom dagene deres blir for fulle. Tror jammen jeg skal gjøre det til flere 🙂
coronerer, coronerte, har coronert, skulle, ville, burde ha …
…dere skjønner greia.
Min kjære skal ha æren for å finne opp dette verbet, eller verbliggjøre dette egennavnet, som jeg tror kan bidra til å gjøre den nåværende tilværelsen vår både tydeligere og mer presis. Nyskapningen ble gjort i forbindelse med at vi snakket om alternative helgeplaner: Vi skulle egentlig reist til Belgia på fredag, men de planene ble jo coronert (stoppet pga corona), så nå må vi tenke alternativt. Men så er mulighetene begrensede så lenge vi coronerer (følger de til en hver tid gjeldende corona-retningslinjer), og coronasjon (eget ansvar i forhold til smitterisiko for corona) til samfunnet, både i lokal og global forstand, må gå foran egne ønsker og behov.
Så kom meldingen om at Lunnerfolk skal holde seg hjemme i Lunner, med mindre de har jobb i andre kommuner uten mulighet for hjemmekontor. Da meldingen kom var jeg allerede ute av kommunen. Lovlydig borger er jeg, men når jeg nå allerede var retningslinjebryter kunne jeg like gjerne fortsette med det de få kilometerne som var igjen til kjæreste og bonusbarn i Drammen.
Vi koste oss kanskje litt ekstra i går kveld, vel vitende om at vi, som i mange henseender regner oss som en husstand og er vant til å dele hjem (og eventuelle smittestoffer) her eller der flere dager i uka, nå kan bli splittet.
«Driiiiving home for corooooona…» sang jeg altså der jeg for nordover langs tynt befolkede E18 og RV4 på formiddagen i dag. En tung følelse i brystet, bekymringsrynka i panna strakte seg hele veien rundt, men tross alt skulle jeg hjem til mitt trygge hus fullt av mat, nettforbindelse og alle jeg er glad i bare et pling unna.
Jeg bekymrer meg for mangt, som langtidseffekten på samfunnsøkonomien, å måtte være uten kjæresten min, og at de mister oversikt over antall smittede fordi ikke alle blir testet. Jeg har ergrelser, som at helgeturen til Belgia røk og at jeg ikke kan bevege meg fritt.
Her i landet er vi ikke vant til frykt og usikkerhet på et slikt nivå, de fleste av oss har aldri opplevd det. Det tar litt tid å omstille seg. Jeg tenker at i denne situasjonen er min egen frykt og mine uleiligheter noe jeg må tåle å stå i, ja mer enn det: De er kanskje til og med del av en erfaring jeg har godt av. Frykt og bekymring skal i hvert fall ikke ligge til grunn for hvordan jeg velger å handle.
For slik er det folkens: I disse dager forholder man seg til informasjon fra sikre kilder, man følger retningslinjer, og man tenker på andre enn bare seg selv. Ferdig snakka.
For de som synes illustrasjonen var litt smakløs: jeg er egentlig enig. Men jeg hadde så lyst til å male den, og jammen har jeg begynt på en til (hendaforanansiktetemo)
høres ut som en overskrift fotball-frue kunne brukt, så for the record: Jeg ville egentlig kalle innlegget «sexy eyes og svanetær», men det klang liksom ikke helt. Beklager.
Jeg har lett for å tenke «salgbart» i forhold til alt jeg gjør, og innimellom må jeg løse opp og leke litt, gi meg selv lov til å prøve og feile, og minne meg på at jeg primært gjør dette fordi det er gøy!
Dessuten: For å lage salgbare bilder må jeg lage gode bilder, og da MÅ jeg ha det gøy, og jeg må eksperimentere, leke og utvikle meg.
Så det har jeg gjort innimellom denne uka og i dag.
Og for the record 2: Ingen av disse utsnittene presenteres slik for å være teasere: Ansikts-skissen har en skrekkelig missformet nese, treet er jevnt over ganske kjedelig og svanene ser ut som om de lider av spedalskhet over fot-nivå.
