Dette prosjektet er foreløbig en ren fryd! Det hjalp at jeg fant en stol som gir meg en arbeidsstilling med mindre smerter og dermed mulighet til holde på lengre av gangen, men mest av alt har Pippis filosofi “lurt” meg til å tro at jeg KAN få det til, og dermed gitt meg en selvtillit som bidrar til nettopp det 🙂
Hurra for å være lettlurt! Det er fortsatt mye igjen, for det er ikke til å komme i fra at det er et møysommelig arbeid, men nå tar kunsteren seg litt helgefri og reiser til Drammen på bonusfamiliebesøk og konsert.
Mye har skjedd siden sist jeg blogget om min bevingede venn, og mye har ikke skjedd. Det siste først:
Jeg sendte inn manuskriptet til en håndfull forlag (hvilket slik jeg har forstått det er greit så lenge man informerer om det): Jeg mottok etterhvert ett hyggelig, kommentert avslag og et par standard tilsvarende. Fra to forlag har jeg fortsatt ikke fått tilbakemelding. Jeg har nylig sendt begge en mail og etterspurt deres vurdering, disse har jeg ikke fått svar på.
Jeg er heldigvis ikke så lett fornærmet som Bugle, men jeg anser jo sjansene for å få et positivt svar som små etter såpass lang tid. Jeg ser an litt til, og så er det bare å begynne på take 3 😀
Men, men men men MEHN: Bugle var hjertelig til stede på utstillingen jeg hadde sammen med Eva Meyer i galleri OMK i november. I den forbindelse trykket jeg opp de motivene fra boken som følgerne av bl.a. Bugles fb-side stemte frem som sine favoritter. 3 av dem har jeg nærmest usynlig sneket inn i dette innlegget, de andre kommer like diskret innimellom av resten av teksten.
Jeg var jo veldig spent på om de nye motivene kom til å være like populære som de gamle har vært, og også på hvordan han egnet seg i et ordentlig galleri, i motsetning til feks på en messe. Svaret kom i løpet av de første par timene av første utstillings-dag: Bugle og Humus selger! Det er så gøy, og de bidro sterkt til å skaffe meg et pent overskudd. I all ubeskjedenhet.
Jeg er jo laget slik jeg er: Å være i sentrum generelt, og da særlig hvis det er en forventning om å si noe, er ikke min greie. Det som ble ekstra stas på utstillingen var at min makker Eva, som kanskje er Bugles største fan, tok jobben med å fortelle historien om Bugle og Humus`spesielle vennskap, og jeg fikk stå i bakgrunnen å høre på. Det er en helt spesiell følelse å se fremmede bli revet med av en historie og et univers man selv har skapt. Eva, jeg håper du orker en runde til med Bugle-bok sammen med meg!
Da er vi igjennom de 6 nye Buglene, som selges både som bilder til innramming og som kort. Hvert bilde her er lenket til fb-butikken min. Der har det også skjedd litt siden sist, men det får jeg prakke på dere en annen dag 🙂
Dette oppdraget krever en god dose Pippi-filosofi: Jeg har aldri før forsøkt å kopiere et annet maleri, og jeg har heller ikke tilgang på selve maleriet, kun et par foto i varierende kvalitet.
Så det går sikkert fint 🙂 Bildet er en ønskegave til en av mine nærmeste venninner, og viser stedet hennes slik det var for x antall år siden. Koselig å ha på veggen i det nye huset som nå besitter den gamle tomten: det trekkes noen linjer i tiden med noe slikt. Dersom kunstneren får det til selvfølgelig. Ikkeno press.
Nevnte jeg at jeg knapt nok har malt en eneste bygning før heller? Eller noe som helst som er realistisk? Veldig fristet til å lure inn en liten sommerfugl eller alv eller noe for å føle meg litt tryggere.
Ække på tynn is jeg vettu, jeg balanserer på en lollipop sluppet ned fra et helikopter midt i Nordsjøen.
Etter at jeg ble kastet ut av blogg.no for for lite fokus på extensions og selvbruning, har jeg slitt veldig med å komme meg på blogger`n igjen.
WordPress reklamerer med at du kan opprette din egen hjemmeside og komme i gang med blogg på bare et par minutter, og det er så enkelt som bare det, men vet dere hva: DET ER DET IKKE!!! Det er supervanskelig!!!
Og jeg er faktisk helt brukbar på sånt. I følge min programmerer-kjæreste er det mange som ikke ville kommet såpass langt som jeg faktisk kom. Så det så WordPress.
Til syvende og sist, forhåpentligvis, er det min nevnte kjæreste som nå hjelper meg så jeg kommer meg på nett igjen. Han har fikset endel basic ting, (ikke be meg utdype, for jeg aner ikke hva) og foreløbig ser det ut som om jeg da klarer å justere videre selv.
Dersom dere har kunnet lese dette innlegget er jeg et godt stykke videre 🙂
Here we (snart) go again: Siste korrigeringer mottatt og vurdert/fulgt fra mine nå to hjelpere. Teksten er klar, tegningene har vært klare lenge, men så skjer det noe jeg ikke har forutsett: Etter å ha tegnet uhorvelig mange ti-talls Bugler har tegnestilen min forandret seg. WTF.
Og den er blitt bedre. Endel av de opprinnelige tegningene faller nå igjennom, og det er bare å begynne på nytt. Ikke på alle, men en del. I tillegg har enkelte av illustrasjonene mistet sin funksjon etter som teksten har blitt endret, og det har av samme grunn dukket opp behov for nye. Selv om jeg nærmest blir kvalm av å finne frem den nå alt for kjente paletten og nok et ark har jeg ikke noe valg.
På noen av illustrasjonene har det heldigvis vært nok med små justeringer, som denne.
For tre timer siden hadde jeg to illustrasjoner igjen å lage. Siden det har jeg laget/endret tre, men nå har jeg fortsatt to igjen: Etterhvert som helheten blir bedre faller enda flere igjennom, og jeg HÅPER resten av verden blir enige med meg i det jeg gjør nå, hvis ikke har jeg kastet bort himla mye tid og dyr maling.
Innsending til forlag skjer mest sannsynlig i løpet av uka. Kanskje i morgen. Kanskje ikke. Det spørs hvor mange flere tegninger jeg finner ut at jeg bør lage på nytt, evt når jeg går tom for maling.
Limbo-tilværelsen jeg har ført en stund er fortsatt krevende. Det minner i blant om en film/bok jeg ikke husker navnet på, en slags skrekkversjon av “En ny dag truer”, hvor et par på kjøretur kommer til en tilsynelatende hyggelig småby som snart viser seg å være alt annet enn hyggelig. La oss kalle den Niceville. Hver gang de forsøker å kjøre ut av byen kommer de på et eller annet punkt til “Velkommen til Niceville” skiltet, og dermed er de tilbake i Not so Niceville. Mine ekvivalenter til “Velkommen til Niceville” er “Vi har mottatt deres henvisning men finner ikke at du har rett til behandling i spesialisthelsetjenesten”, avløst av beskjeden “prøvene viser ingenting unormalt” fra de spesialistene jeg kom til/prøvene som ble tatt.
Det er et merkelig punkt å være på i livet, når det du ønsker deg mest av alt er en diagnose. Når man hverken er hypokonder eller har Munchausen altså. Når man har fått utelukket farlige ting, og selvfølgelig vært lettet og takknemlig for det, men fortsatt er like forbanna dårlig, kommer man til et punkt hvor beskjeden om fine prøver bare er provoserende.
“Velkommen til Niceville”. Etter et visst antall turer sniker handlingslammelsen og apatien seg gradvis inn. Bitterheten melder seg på, nesten umerkelig først, men så, hvis man ikke følger med, insisterende, overtagende. Avstanden til det livet man hadde, til selve det mennesket man var, øker. Det blir vanskeligere å huske, og dermed håpe, at man kan få tilbake ting som var selvfølge, som å våkne opplagt om morgenen. Eller å kunne planlegge noe for neste uke uten samtidig å planlegge medisinering flere dager i forkant. Og, merkelig nok: noe av det jeg savner mest av alt er å kunne vaske huset mitt, uten å måtte legge det over to dager og sørge for at jeg har lite annet på planen. Men aller mest: Forutsigbarheten i å vite om morgendagen blir en tur-i-skogen-dag eller en ligge-på-sofaen-dag.
Det ble veldig tungt, men jeg kjenner ikke for å lysne det med morsomheter og positivisme som jeg ellers ofte gjør. Det betyr ikke at alt er mørkt, bare at jeg trengte å få ut det mørke ut i dag.
Jeg kikker på overskriften, og ror meg tilbake til dit jeg skulle: Pensel. Når jeg maler eller skriver er jeg fortsatt meg selv, helt og fullt. I tillegg får jeg en opplevelse av verdi, påvirkningsmulighet og håp. Bugle-boken, versjon 3, er snart ferdig. Nye og gamle bilder, redigert tekst, samme historie. Sendes ut nå straks, til min faste korrekturleser og til nytt medlem på laget.
Dette året ble ikke som planlagt. Flommen av fargerike bilder, eventyrlige akvareller og mer eller mindre vellykkede eksperimenter med underlige materialer har gradvis avtatt. Det er mange av dere som har fulgt meg og støttet det jeg har laget i mange år, og til dere kommer herved en forklaring på fraværet. Til å forskjønne budskapet bruker jeg Molly, en av mine to skjønne puser, som jeg var så heldig og vinne i omplasseringslotteriet for ganske nøyaktig et år siden:
Jeg har vært plaget med kroniske smerter i mange år. Det har gått litt opp og ned i intensitet, men det siste året har det blitt betydelig verre, følgetilstander baller seg på, og jeg er nå ikke i stand til å jobbe i det hele tatt. Viktig å presisere at jeg ikke er alvorlig, som i livstruende, syk. Også viktig å presisere at jeg har mange andre bra ting i livet, som gjør at tilværelsen på ingen måte fremstår hel-mørk. Nytt bilde påkrevd:
Men: jeg har ikke krefter til en brøkdel av alt jeg vil, og å måtte kaste inn håndkledet helt i forhold til jobb var et stort nederlag. Til gjengjeld frigir det litt overskudd til andre ting; huset mitt ble for eksempel kraftig overrasket da det etter lang tids fravær fikk et møte med en vaskefille igjen.
Jeg er midt i to parallelle løp for tiden: Ny medisinsk utredning og kartlegging i forhold til mulig uførhet. Her vil jeg slenge inn en liten HURRA for NAV, og jeg må understreke at den ikke er ironisk: Maken til flott støtte og oppfølging! Jeg har vært i en lignende runde før, og opplevde akkurat det samme da, med flere forskjellige saksbehandlere. #lovenav er en tag du kanskje ikke ser så ofte, vet ikke om den finnes en gang, i så fall er den herved innført.
For kunsten sin del vil det si at jeg nesten ikke produserer i det hele tatt. Jeg er påmeldt Kunst Elva Rundt i august, men dette har jeg innsett at jeg nok må stå over. Jeg har fortsatt et håp om å klare utstillingen i Oslo i november, mye kan jo skje før det, og pusler også smått med boken. Thats about it.
Iom at jeg aldri blir en “la-meg-få-ta-dere-med-inn-på-undersøkelsesrommet-og-inn-i-sjela-mi-blogger” kommer ikke helsa mi til å bli noe tema her på bloggen utover dette. Jeg håper sterkere enn jeg kan uttrykke at jeg snart kommer dit at det er malingssøl og fotoutstyr over alt igjen, og gleder meg til å dele med dere da. Enn så lenge slenger jeg innom når jeg har noe, ellers kommer det til å være stille.
Litt spent på kofferten til denne dama i morgen: så langt har hun truet med å smugle med seg en sothøne-kylling, en valp og sist, men motsatt av minst: denne geite-killingen. Randi er over snittet glad i geiter, og denne nektet hun å gi slipp på da det var på tide å forlate åstedet, og jeg måtte rett og slett bli streng: «sett NED killingen og gå ROLIG ut av kveet».
Noen drar til Amsterdam for å se på tulipaner, kunst, hasj eller kanaler. Vi klapper geiter.
