Dagen i dag har handlet om å være snill med seg selv og tolerere at jeg ikke nødvendigvis fungerer optimalt, i perioder ikke engang sånn passe.
Begravelsen ble en vakker opplevelse, verdig og god i det vonde.
Jeg kjenner på lettelse over at det er over, men så er det jo selvfølgelig ikke det. Humøret mitt, som er små-kupert selv på en god dag, er nå rene Himalaya, og det skal ikke store steinen til før det blir fullt skred av følelser.
Slik må det antagelig være en stund. Resten av verden stopper ikke opp. Jeg skulle ønske den gjorde, og har lyst til å henge opp en diger ballong over huset mitt, festet i pipa, med “Menneske i sorg: ikke pust, snakk, ha meninger, informer om noe eller i det hele tatt vis at noe annet eller noen andre eksisterer innenfor 2 km radius pga behov for total selvsentrerthet.”
Sorg er ikke sorg: Den sorgen jeg lever med disse dagene er, selvmotsigende som det kan høres, den gode sorgen. Den som er forventet, naturlig, akseptabel, den som springer ut av et vell av godhet, omsorg og kjærlighet.
Et fullendt liv.
Ingen anger, ingenting usagt. Ingen opplevelse av knusende, bitter meningsløshet som annen slags sorg kan gi.
Søndag døde fader’n.
Vi mistet vår far langsomt: Demens svekket hukommelsen hans over mange år, og vi visste at døden nærmet seg. Å være pårørende til et menneske med demens er å være i en tilstand av uforløst sorg over lang tid. Det kan være hjerteløst og utmattende. Fader’n har sittet der på andre siden av kjøkkenbordet, tilsynelatende den han alltid har vært, men mer og mer som et skall. Minnene forsvant for ham, ordene like så, og på slutten også synet. Det var ekstra vondt for oss alle.
For hvert år ble det vanskeligere og vanskeligere for meg å gjenkalle hvem han egentlig var. Det ble en ekstra sorg for meg at jeg slik ikke kunne “hente” ham tilbake, at jeg faktisk ikke kunne huske min friske far.
Så døde han. Brått og så uventet som det kan bli i en slik situasjon, av noe helt annet. Og jeg som trodde jeg hadde vært forberedt så lenge, var ikke det i det hele tatt: I dagene siden søndag har alle disse tapte minnene, om min vittige, sterke, friske, karismatiske, morsomme, sosiale og kloke far rast nedover meg som et skred. Og den sorgen jeg trodde jeg hadde gjort unna store deler av i løpet av disse årene – vel, der tok jeg også feil. Fader’n står så levende for meg nå at jeg nesten kan både se og høre ham, og det gjør så vondt at jeg tror jeg skal rives i stykker mellom det knusende tapet og takknemligheten for at jeg ikke hadde mistet ham helt allikevel.
Sykdommen tok ham fra meg på mange måter, men ikke alle: Helt til det siste visste han hvem jeg var. Om ikke han husket navnet mitt, og kanskje ikke akkurat hvem jeg var i forhold til ham; følelsene hans husket meg like sikkert som da han var frisk, og hans glede over å se meg var like stor hver gang, helt frem til siste besøk før han ble akutt-syk.
En god sorg har store deler takknemlighet i seg. Og aksept. Og sikkert mange andre ting, men i dette tilfellet spesielt takknemlighet. Takknemlighet for alt det gode som var. Takknemlighet for den godhet, trøst og kjærlighet som sorgen fostrer, både mellom oss som deler den, og fra de som har litt større avstand til sorgen men er glad i oss.
Og for at vi innimellom ler så vi griner. Fader’n hadde likt det.
Jeg sa jeg hadde som mål å male et corona-bilde om dagen: Jeg omformulerer det herved, med tilbakevirkende kraft, til å lyde: male PÅ et corona-bilde om dagen. For det har jeg gjort, men denne kranglet med meg i flere dager. Ikke nå mer:
Dæven steike: Den er akkurat ferdig, og når jeg ser den på skjermen foran meg nå så liker jeg den enda bedre. Håper det er fordi den faktisk ER bra, og ikke fordi jeg sammenligner den med forrige forsøk som var…pinlig er for snilt et ord.
Hm. Dette er et av de tilfellene hvor tittelen ble til før bildet, og da var ideen noe annerledes enn det endelige resultatet ble. Mulig jeg må finne en ny.
Det er ikke, og skal ikke være, lett å være helsearbeider å ikke kunne bidra akkurat nå. Jeg vet at kolleger, kjente og ukjente, står på til krampa eller karantenen tar dem, og det er rett og slett vondt å ikke kunne steppe inn.
Så da prøvde man da. Greiene som gjør at jeg er sykmeldt er slik at jeg for korte perioder, ved å tilføre mitt skrøpelige legeme en coctail av hjelpemidler, kan fungere bedre. Det er grunnen til at jeg har kunnet reise på helgeturer for eksempel. Så da tenkte jeg at jeg må da vel kunne gjøre det samme nå, så kanskje jeg kan bidra med noe fornuftig noen timer i uka i hvertfall? Var på glid med både NAV og kommunen, men legen sa nei:
Noen ganger kan tegnet på en god lege være at han forteller deg det du trenger å høre i stedet for det du ønsker å høre.
Men man kan kanskje hjelpe de som er opptatt med å hjelpe? Jeg har tilbudt et par sykepleie-venninner hjelp til handling/tilsyn av kjæledyr/annet dersom dagene deres blir for fulle. Tror jammen jeg skal gjøre det til flere 🙂
coronerer, coronerte, har coronert, skulle, ville, burde ha …
…dere skjønner greia.
Min kjære skal ha æren for å finne opp dette verbet, eller verbliggjøre dette egennavnet, som jeg tror kan bidra til å gjøre den nåværende tilværelsen vår både tydeligere og mer presis. Nyskapningen ble gjort i forbindelse med at vi snakket om alternative helgeplaner: Vi skulle egentlig reist til Belgia på fredag, men de planene ble jo coronert (stoppet pga corona), så nå må vi tenke alternativt. Men så er mulighetene begrensede så lenge vi coronerer (følger de til en hver tid gjeldende corona-retningslinjer), og coronasjon (eget ansvar i forhold til smitterisiko for corona) til samfunnet, både i lokal og global forstand, må gå foran egne ønsker og behov.
I et litt mørkt øyeblikk tidligere i dag så jeg for meg et scenario hvor jeg ikke kom til å ha noen form for reel-life menneskelig kontakt på et halvt år. Jeg er riktignok ikke spesielt sosial av meg, men det får da være grenser.
Øyeblikket gikk over, nett og telefon har vært raus med meg, og jeg er tilbake til mitt optimistiske jeg: Tenk alt jeg kan få gjort! Min kapasitet er riktignok fortsatt begrenset, men når jeg ikke skal ut av huset og hvis jeg ikke skal ha besøk, TENK alt jeg kan få gjort! Kanskje 2020 blir året jeg vasker vinduer!
Inntil videre har jeg vasket bilen for første gang på…hm… og lagt en plan om å lage et corona-bilde hver dag.
Så kom meldingen om at Lunnerfolk skal holde seg hjemme i Lunner, med mindre de har jobb i andre kommuner uten mulighet for hjemmekontor. Da meldingen kom var jeg allerede ute av kommunen. Lovlydig borger er jeg, men når jeg nå allerede var retningslinjebryter kunne jeg like gjerne fortsette med det de få kilometerne som var igjen til kjæreste og bonusbarn i Drammen.
Vi koste oss kanskje litt ekstra i går kveld, vel vitende om at vi, som i mange henseender regner oss som en husstand og er vant til å dele hjem (og eventuelle smittestoffer) her eller der flere dager i uka, nå kan bli splittet.
“Driiiiving home for corooooona…” sang jeg altså der jeg for nordover langs tynt befolkede E18 og RV4 på formiddagen i dag. En tung følelse i brystet, bekymringsrynka i panna strakte seg hele veien rundt, men tross alt skulle jeg hjem til mitt trygge hus fullt av mat, nettforbindelse og alle jeg er glad i bare et pling unna.
Jeg bekymrer meg for mangt, som langtidseffekten på samfunnsøkonomien, å måtte være uten kjæresten min, og at de mister oversikt over antall smittede fordi ikke alle blir testet. Jeg har ergrelser, som at helgeturen til Belgia røk og at jeg ikke kan bevege meg fritt.
Her i landet er vi ikke vant til frykt og usikkerhet på et slikt nivå, de fleste av oss har aldri opplevd det. Det tar litt tid å omstille seg. Jeg tenker at i denne situasjonen er min egen frykt og mine uleiligheter noe jeg må tåle å stå i, ja mer enn det: De er kanskje til og med del av en erfaring jeg har godt av. Frykt og bekymring skal i hvert fall ikke ligge til grunn for hvordan jeg velger å handle.
For slik er det folkens: I disse dager forholder man seg til informasjon fra sikre kilder, man følger retningslinjer, og man tenker på andre enn bare seg selv. Ferdig snakka.
For de som synes illustrasjonen var litt smakløs: jeg er egentlig enig. Men jeg hadde så lyst til å male den, og jammen har jeg begynt på en til (hendaforanansiktetemo)
Jeg og Jante har som kjent et langvarig og ikke spesielt kjærlig forhold, og han stikker gjerne innom på besøk når jeg på en eller annen måte signaliserer til omverdenen at jeg tror jeg kan noe.
Han har sin jobb og jeg har min, og etter mange år har vi funnet en måte å fungere i hverandres selskap på: Han må fortelle at jeg ikke er bra nok, og jeg må velge om jeg vil høre på ham. Det fungerer stort sett greit for oss begge, oftest best for meg tror jeg 🙂
Jeg vil gi dere noen priseksempler, dersom dere lover å ta med i betraktningen at her er det mange ting som påvirker, så det er ikke sikkert at deres tilbud blir nøyaktig det samme som et eksempel her:
Blyant eller kritt-tegning (sort/hvitt eller sepia/hvitt) str. A4 ca. 650,-.
Akrylmaleri str. 70×50 ca. 4000,-.
Og så må jeg gjenta meg selv: jeg bruker lang tid, spesielt på malerier, så dersom dere ønsker noe spesielt til feks et bryllup eller en bursdag, noe som må være ferdig til en spesiell dato, så vær TIDLIG ute 🙂
Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg “alltid” har sagt nei på spørsmål om jeg tar bestillinger. Jeg har gjort noen få unntak, men nå planlegger jeg å åpne opp for denne muligheten for alle. Det blir for eksempel mulig å bestille et akrylmaleri av din favorittutsikt:
Eller et sort/hvitt tegnet portrett (uten rutene seff, jeg var ikke forberedt på at denne skulle bli så bra så jeg gjorde ikke ordentlig forarbeid):
…eller en kritt-tegning av et kjæledyr:
Eller noe helt annet. Er du spesielt glad i kjøleskapet ditt kan jeg sikkert tegne det også 🙂
Dette er altså en heads up, jeg kommer tilbake med mer info. Tar med en heads up til: Jeg bruker lang tid, så dersom du allerede nå ser at dette kunne vært noe for deg, til feks en gave til en spesiell anledning, så vær tidlig ute.
Etter at jeg ble ferdig m “Brustua” har jeg slitt no så inni H… med kreativiteten. Mens jeg malte det gledet jeg meg til alt jeg skulle finne på når jeg ble ferdig, og hva skjer? Ikke får jeg til å male, ikke får jeg til akvarell, ikke klarer jeg tegne. Ideene myldrer som alltid, men alle faller igjennom ved et hvert forsøk på å overføre dem til papir eller lerret (frustrert-emoji)
Jeg har lest i lærebøker og notater, sett lære-å-male-videoer på You-Tube og prøvd nye teknikker, alt metoder som har hjulpet tidligere, men nei. Neste forsøk ble å gå helt tilbake til basic: det første kunstneriske jeg fikk betalt for, for ca 100 år siden, var å tegne portretter, og det gjorde jeg såpass mye av at jeg ble drittlei. Nå var det jammen blitt gøy igjen, og i tillegg minnet det meg på at jeg faktisk kan tegne 🙂
Det er jo ikke første gang det krøller seg til, og det blir helt sikkert ikke siste, så det er greit å ha noen alternative veier ut av malemyra. Her er the making of: