Dere som har fulgt meg en stund er kjent med mitt anstrengte forhold til denne hjemmesiden. Kort oppsummert: Domenet har vært mitt i årevis, men jeg har aldri egentlig skjønt hvordan jeg skulle bruke det bortsett fra å skrive et og annet innlegg. Hovedgrunnen til dette dårlige forholdet har bunnet i at jeg har sett alle mulighetene som har ligget her, på skjermen 30 cm fra trynet mitt, men ikke vært i stand til å utnytte de. For en utålmodig middeladrende dame med lett hissig temperament har dette vært frustrerende og uholdbart i lengden.
I sommer bestemte jeg meg derfor for å avslutte forholdet. Jeg ba tom B (kjæreste og datamann, red. anm.) om å slette hele faenskapet. Av en eller annen grunn jeg ikke husker ble ikke dette gjort med en gang, men jeg gikk i gang med å finne alternative hjemmesideløsninger med utgangspunktet: Det kan da vel for helvete ikke være så vanskelig (som jeg syntes WordPress hadde vært) for et vanlig oppegående menneske å lage seg en hjemmeside. Jeg lette og leste, og jo da, det finnes masse muligheter der ute, noen av dem enklere, noen tom for dummies, men så var det alltid et eller annet. For dyrt, for rart, ikke lett å tilpasse til mitt behov eller andre ting. Og så var det jo dette med domenenavnet da…
Lang historie kort (det toget har vel strengt tatt gått): Jeg endte opp med en vri av konklusjonen fra forrige avsnitt: Det kan da vel for helvete ikke være så vanskelig å lage seg sin egen hjemmeside av den man allerede har. En datakyndig venninne minte meg på at det er noe som heter youtube, og jeppsi peppsi: Der fant jeg kurs i WordPress.
Så et par måneder nå har jeg sittet foran pc’n med pad’en ved siden av, og fulgt et trinn for trinn kurs med en vennlig og alltid oppmuntrende og lærer, og sett 30 sekunder, stoppet og gjort selv, sett 30 sekunder til, gjort selv og… dere skjønner hvor jeg vil. Jeg fullførte aldri kurset, for etter hvert som jeg gradvis forsto selve oppbyggingen ble det stadig enklere, og snart var det i grunnen bare snakk om å legge inn de timene som skulle til for å redigere og få opp alle bilder i alle gallerier.
Noe av kunsten viste seg å være å velge riktig mal, og jeg bytta bort den gamle med en ny. Dermed slettet jeg også alt det gamle og fikk en ekte ny start. Malen ble valgt bla fordi den er fin å lage gallerier med, men jeg har også lært meg å trives med blokk-systemet som denne malen (og masse andre) bruker.
Og nå… Jeg har ikke hatt sånn mestringsfølelse på flere år. Det er kanskje ikke verdens mest fancy side, den har ikke alle funksjonaliteter i verden, men den har alt jeg ønsker den skal ha, den er funksjonell, den ser ut slik jeg vil og sist men ikke minst: Den er laget av meg, oppdateres av meg og eies av meg 🙂
Jeg var ikke sikker før jeg dro, men nå vet jeg hvorfor
“Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke”:
-Det begrensede antallet sanseinntrykk/informasjon/oppgaver man har å forholde seg til
-Sjeleboten i de grunnleggende gjøremål, vann og ved
-Å sitte i en god stol å se ut
-Ro, tomhet, stillhet
-Fugler og dyr
-Å se og høre våren komme uten konkurrerende inntrykk
-Reisen i min egen historie og familiehistorien
Lærdomfra en seter:
-En dag er utrolig lang – og dermed full av muligheter – når den ikke spises opp av en skjerm.
-Jeg verken trenger eller har godt av så mye alenetid som jeg har trodd.
-Jeg ønsker å jobbe videre med tidsstresset mitt, med mindfulness, ikke selvkritikk eller selvkjeft.
-Andre har også lidd under tilstanden jeg har vært i. Det ønsker og klarer jeg å forholde meg til nå.
-Diverse lure ting i forhold til helse
-Jeg har denne uka bearbeidet traumene fra de siste årene ferdig. De skal alltid være der som en erfaring, men ikke lengre en negativ påvirkning eller begrensning.
Og: Nokiaen, helt uten nett, har fått et eget simkort, og er nå min faste telefon på dagtid hjemme ♥
Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.
Dag 6
Siste hele dag på sætra.
“Full tegne/maledag er planen, samt å finne ut av det som har vært en litt artig teoretisk mulighet, men som kan vise seg å bli meget reell: Å måtte gå 7 km hjem med hælbetennelse på begge ben. Veien er nemlig fortsatt ikke åpnet”
“Vi har en vinner (antatt, litt tidlig for medaljer) på tidsbom, ikke størst men mest omfattende: Ringte B da jeg trodde kl var 12 og mente han burde være våken etter grillkveld med gutta. Det var han ikke, for klokka var 0950. Unnskyldte meg og lot ham sove videre, og så skjønte jeg at det betød at jeg hadde meldt bestevenn Ra ca 0700 (det er LØRDAG) og stått opp ca 0500 (etter å ha stått opp enda tidligere men lagt meg igjen for å sove “lenge”), spist frokost ca 0630 og en diger feit lunsj 0930. Alt ca. Mitt eneste forsvar er at det er overskyet i dag. Nevnte jeg at jeg vaska håret (jepp, fant en løsning) ca 0530?“
Senere:
“Så blir det å gå til Nordseter: Vegen åpner ikke før onsdag. Ikke helt det jeg ønsket meg iom at jeg allerede har tøyd sener og ledd til det ytterste, men samtidig poetisk riktig: Da får jeg hele barndomsfjellet. Sitter stille som en mus, setter ikke føttene i bakken annet enn når jeg må”.
Den siste kvelden min på sætra gikk jeg fra vindu til vindu og bare så. Tårnfalken holdt avskjeds-akrobatikk-oppvisning ved solnedgang. Standin for elg.
Gruer meg til i morgen men gleder meg til i morgen.
Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.
Dag 5
“Sitter med morgenens andre kaffekopp i ørelappstolen ved vinduet og tenker på nisser: Jeg hadde jo invitert med en håndfull nisser på lasset hit, men jeg innser nå at jeg ikke hadde oversikt over antallet. Ikke ovveraskende; jeg er elendig i matte. Det ble med flere enn jeg visste om, og i tillegg var ikke alle nissene jeg hadde invitert den jeg trodde de var. Og noen hører sammen på måter jeg ikke var klar over, og andre er mye eldre enn antatt”.
“For eksempel tror jeg den første nissen, en av de mest betydningsfulle nissene, ble født ut av en helt annen krise, sånn ca 100 år siden: Det var første gang jeg erfarte hvordan det er å kjempe for det som var mitt og det som gjorde livet verd å leve. Den styrken jeg fant i meg selv da, den innbitte, grenseløse viljen og kraften som gjorde at jeg klarte meg var uvurderlig da, men på en eller annen måte slapp den ikke helt taket selv da den ikke trengtes lengre. Det som skulle vært en kun-for-kriser-modus etablerte seg som en liten permanent sammenbitt nisse-faen alltid beredt til kamp.Enten det var nødvendig eller ikke”.
Endte med å pakke full langtursekk rett etter dette, og la avgårde østover i retning Hornsjø. Det ble en himmelsk turopplevelse i strålende vær og ubeskrivelig natur, mindful og en halv bl. a. takket være fravær av nett og Nokiaen avslått i sekken. Fuglegudene var også med meg, og jeg SÅ gjøk: Ja da, vi har alle HØRT gjøken hver vår siden vi var små, men jeg vedder på at du aldri har SETT den. Skremte opp et par ryper som verken var fugl eller fisk, dvs midt i mellom sommer og vinterdrakt, og ble stående fjetret og se på et ravnepar som danset luftballett, så grasiøst som det kan få blitt.
Hadde med lunsj og var ute i flere timer (antatt), og da jeg kom tilbake sovna jeg på plattingen. Våkna og spiste litt, før jeg sovna igjen på divanen:
“Fryser og svetter om hverandre, tror ikke jeg er syk, bare utmattet fysisk (skulle jo virkelig ikke gått på de ødelagte beina mine i dag) og psykisk. Helt ok. Lytter til kroppen (blæh) og blir på divanen. Ikke gjøre noen ting, bare hvile. Og drikke littegranne vin”.
Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.
Dag 4:
“Klarte å sove til langt over soloppgang! Det hjalp antagelig at jeg også klarte å være våken til et godt stykke etter solnedgang. Persa i bomgjetting på tid i går: 2 t og 25 min (aplaus!), hhv 2215 (min gjetning), og 1950 (fasit)”)
Plan for dagen:
-Vaske klær, bære ved og vann, de nære ting.
-Tegne/male mer
-Gå til Krigsfjellet, evt m truger, hvis mulig for vær og føre.
Syden hadde reist sørover igjen, og det var kaldt med mye vind: Jeg trengte en skikkelig luftetur etter gårsdagen, og bestemte meg allikevel for å prøve meg på Krigsfjellet: Var usikker på snømengden, festet truger på sekken i tilfelle. Først et lite etterspill fra gårsdagens hjernevrenger:
“I dag tenker jeg på hvordan det jeg gikk igjennom påvirket andre. Det er også tankevekkende, for da jeg var i det så tenkte jeg stort sett på meg selv. Jeg var ofte ikke i stand til å se hvordan det at jeg hadde det vanskelig påvirket mine nærmeste, og jeg klarte nok i liten grad å være forståelsesfull for det. I tillegg trakk jeg meg i varierende grad unna både familie og venner, uten at det var et bevisst valg, mer fordi jeg ofte ikke klarte å se utenfor min egen boble. Selvsentrert er bare fornavnet.“
Jeg kan også se nå, når jeg ser tilbake, hvordan min mentale tilstand gjorde at jeg tok en del pussige valg, deriblant upassende reaksjoner styrt av emosjoner som kanskje ikke hadde noe med en gitt situasjon å gjøre. Jeg hadde nedsatt evne til å gå ut av mitt eget hode og vurdere situasjoner objektivt. Jeg er evig takknemlig for alle som var ærlige og stilte spørsmål ved og utfordret denne siden hos meg.
“Kveld, dvs antagelig ettermiddag for folk flest: Krigsfjellet er ikke noen lang tur, men jeg la nok 1/3 til normal strekning i dag ved å gå rundt utallige snøskavler. MYE høye kneløft sier hofteleddsbøyerne mine. Flott tur og fantastisk utsikt, men en slik som gjør seg best på bilder: Var sterk vind og bitende kaldt”
Ting jeg savner på dag 4:
Kjæresten min
Annet selskap, folk eller dyr jeg kjenner
Badekar
Å vaske håret
Savner fortsatt ikke nett, tv eller andre dippedutter, kanskje bortsett fra musikk. Savner musikk.
Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.
Dag 3
“Mål for dagen:
Tegne/male mer.
Være ute. Se ut. Meditere.
Trene pilates, IKKE gå: Vil gjerne få til en langtur el. 2 hvis snøen blir borte, men da må jeg spare knær og føtter”
“Selverkjennelse noen timer senere: Jeg har ikke blitt flinkere til å tåle å ikke ha klokke, jeg har blitt god til å “lage” mine egne klokkeslett. Feks: Da jeg snakket m. B på morgenen var kl. 9 og jeg hadde spist frokost for kort tid siden. En god stund senere begynte magen og rumle, og jeg antok at klokka var 1130 iom at jeg pleier å bli sulten ca hver 3 time. Og så kikker jeg på skyggen av gjerdestolpene. Altså det motsatte av det jeg ville: Laaangt fra å eksistere i den naturlige tiden og lytte til kroppens egne signaler om behov, i stedet krampaktige forsøk på å gjemvinne den kunstige kontrollen over døgnet som klokka har hatt hele mitt liv. Gjenvinne en kontroll noe annet har hatt over meg altså. Logisk”.
Og så, gradvis ut over dagen, begynte den egentlige grunnen til at jeg befant meg uten distraksjoner midt på fjellet å sive inn, sakte, insisterende og smertefullt. Grunnen til endringene i hvordan jeg opplever meg selv og hvordan jeg forholder meg til omgivelsene, usikkerheten, nervøsiteten, stresset, forventningene om krise. Den stadige selvransakelsen, tillitsproblemene og selvtillitsmangelen:
Det gikk ubønnhørlig mot en heftig dag i NAV, helsevesenet og uføretrygdens navn:
“Jeg tror at det å ha blitt mistrodd og ikke tatt på alvor gjentatte ganger av mennesker som har hatt en form for makt over meg mens jeg selv har vært i en sårbar tilstand, har fått meg til å frykte gjentagelse selv nå når det er over.”
Eksempel (det er dessverre mange, både fra NAV og deler av helsevesenet, men jeg velger ett for å gi en bedre forståelse for hva jeg snakker om, og ikke flere, for da jeg tror det ville dra i retning av å grave seg ned i problemet i stedet for å løse det): Da jeg fikk avslag på uføresøknad første gang var det en feil i begrunnelsen for avslaget: NAV hadde oppfattet det som at jeg var søkt inn til et behandlingsopplegg, noe som ikke stemte. Samtidig var fastlegen som hadde skrevet søknaden gått ut i permisjon, og kunne dermed ikke rette opp i feilen. Jeg skrev til min lokale saksbehandler og forklarte feilen, og fikk som svar noe ala:
“Du må gjennomføre behandlingsopplegget før vi kan søke på nytt”. Jeg ristet litt på hodet der jeg satt foran pc`n, og forsøkte igjen å forklare at jeg IKKE var søkt inn på noe opplegg, faktisk EKSISTERER ikke et slik opplegg som de påstår jeg venter på å komme inn på; dette var en feil.
Min saksbehandler: “Du må gjøre som de sier og gjennomføre behandlingsopplegget”.
Dette gikk frem og tilbake noen ganger til, og jeg tror ikke hun en eneste gang vurderte å undersøke om det jeg sa faktisk var sant: Det var som å plutselig våkne opp i et alternativt, marerittaktig univers.
Og det er alvor, for de som måtte tenke noe annet: Som for de fleste andre som opplever å komme i en situasjon hvor de ikke lengre er i stand til å arbeide for livsopphold, så var det for meg akkurat det det handler om: Livsopphold. Ikke penger til feriereiser eller hårfarging.
Til slutt gjorde saksbehandleren allikevel noe riktig: Hun spurte om jeg ville bytte saksbehandler. Fra da av hadde jeg en saksbehandler som støttet meg i alt, og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten henne, særlig fordi nå startet vente-dansen med ulike vikarleger og coronarestriksjoner. Jeg ble en av svært mange pasienter i landet, for ikke å si verden, som ble skadelidende i den tiden, og akkurat det er ingen sin feil, men jeg tipper det er mange som meg som opplevde at akutte behov ikke ble tatt på alvor pga sprengt kapasitet på legekontorene. Og etter min erfaring: Synlig utmattet helsepersonell med nedsatt vurderingsevne.
Sånn litt uti refleksjonene og den lite lystige mimringen ble det litt heftig for meg, og jeg trengte distraksjon:
“Men jeg har sett rev! Den rasket så fint over enga, jeg tror den har hi rett ovenfor husene. Og så har jeg tatt masse spennende macro-bilder”
Tilbake:
“Jeg ble veldig hard, veldig i forsvar og med det veldig sint og i knute, både i kropp og hode. Og IKKE veldig interessert i at andre skulle se hvor vondt og krevende det var. Kampmodus i 4 år (egentlig flere, for da hadde jeg jo allerede kjempet hardt ganske lenge for å klare å stå i arbeid etterhvert som helsa gradvis takket for seg), litt vanskelig å komme ut av. “
Jeg har slitt med å formulere det grunnleggende traumatiserende i en slik situasjon, og jeg tror det er fordi det er sammensatt. Traumatiserende er et voldsomt sterkt ord, men det er ikke mitt: Jeg måtte på et tidspunkt oppsøke profesjonell hjelp fordi belastningen gjorde meg psykisk dårlig, og begrepet ble brukt av min behandler.
Hvorfor? Hvordan kommer ressurssterke, i utgangspunktet psykisk sunne mennesker med god oppvekst i rike, trygge land dit at de får traumesymptomer? Noen stikkord kan være: Tap av evne til å klare seg selv i samfunnet. Utryggheten som naturlig følger ved tap av fysisk funksjonsevne. Tap av eller frykt for tap av grunnleggende autonomi (helse, avgjørelser som angår økonomi, bosted). Tap av verdighet, ydmykelse (å gå fra å være en respektert yrkesutøver til å bli behandlet som – jeg vet ikke – en som ikke er verdig respekt). Den grunnleggende utryggheten ved å være avhengig av andre i en sårbar livsfase preget av mange tap, og så erfare at disse instansene faktisk kan være direkte udugelige og ikke bare IKKE hjelper, men istedet legger sten til byrden.
Server alle disse ganske generelle erfaringene samtidig, legg til et godt stykke tid, og du får en grunnleggende, gjennomgripende utrygghet som ikke er sunn. Og som sikkert mange har erfart.
“Men jeg forstår også at jeg er heldig som har blitt hørt og tatt på alvor i 50 år, og tenker det gir meg det beste utgangspunktet for å klare å bearbeide og legge bak meg de siste 4“.
Jeg har tro på å forholde seg til det smertefulle i livet, ta det innover seg men ikke la seg hvile i det, ikke la det definere veien videre. Å fordype seg i det vonde som har vært har bare en misjon hvis målet er å kunne legge det igjen bak seg på veien, som en av mange erfaringer man eier, ikke noe man eies av.
Og etter den onsdagen i fjellet – så går jeg videre.
Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.
Beste atelieret:
På tross av:
“Sovet dritt dårlig, en kombinasjon av testing av barskap, nytt sted, de vanlige smertene og HVOR MYE ER KLOKKA???“
(Tårnfalk)
Så:
“Liker morgener her: Jeg liker å måtte ut og hente vann (det er strålende lav sol og blikk stille bortsett fra lerka som jubler høyt i sky), fyre opp, tenne på gassen for å lage kaffevann, gå fra vindu til vindu for å se etter hare, eller rev eller kanskje en bjørn.“
Men:
“Er litt satt ut av det der med klokka: Jeg ha rett og slett ikke visst hvor styrt jeg er av klokke. Kjenner på en uro i kroppen, engstelse, problemer med å forestille meg hvordan gjennomføre dag og natt uten å vite hvilken tid det er og hvor lang tid noe har tatt eller hvor lenge det er til noe. Komplett nevrotisk.Min kjære spurte meg i går kveld om jeg ville fortsette å være uten klokke, og det vil deg. Dette er jo noe av vitsen med prosjektet.“
Ække her for å ha det enkelt for pokker.
Tirsdagen ble i hovedsak fuglekikkingens dag: Ruslet så langt jeg kom på beina i alle retninger og fotograferte fugler, noe jeg ikke er spesielt god til men synes er gøy, innimellom tegning og maling:
(Grønstilk)
“Det ble fort varmt utover formiddagen, og snart var jeg på sydenferie og lå på verandaen i bikini. Helt fantastisk! Leste en bok i løpet av dagen, og på det jeg trodde var kvelden, som sener viste seg å ha vært ettermiddagen, gikk jeg en tur vestover til barndommens badeplass. “
(Lat linerle)
Fra sætra kan man se fjellvegen: Den er stengt i vinterhalvåret og frem til den blir trygg for ferdsel igjen. I løpet av tirsdagen kjørte en veireparasjonsbil (vet ikke hva de heter?), og det, sammen med det tørre, varme været gjorde at jeg følte meg ganske trygg på at veien ville åpne innen jeg skulle hjem.
Klokka plaget meg mye mindre enn dagen før, og nettet savnet jeg ikke i det hele tatt, bortsett fra som en upraktisk greie i forhold til ting som kart, værmelding og fuglebok.
Tirsdagen var rett og slett bare en fiiiiin dag. Som første dag på ferie. Avslapning, utforsking, hvile.
Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.
Første dag:
Uvirkelig. Jeg har tenkt på det så lenge, planlagt det så lenge, jobbet så hardt for å få det til og gitt det så stor betydning at når jeg nå sitter her og ser ut over setervollen og ned til bekken der vi sjøsatte pinnebåter som barn – så kjennes det som å være i en filmkulisse.
Det har vært litt for spennende de siste dagene i forkant: Det så ut til at vi ville komme akkurat så midt i sesongskifte at det ikke ville være fremkommelig hverken med bil, ben eller ski. Eller båt for den saks skyld. Jeg og bror tok sjansen på ski, iom at vi egentlig trengte pulk for å få med alt som trengs i ødemarken for en uke, og det gikk akkurat: Dagen etter var snøen i veien/skiløypa borte. Men vi fikk en nydelig tur inn, 7 km er det, og oppfant muligens en ny idrettsgren, barmarks-ski, samtidig.
Bror dro avgårde igjen, og så satt jeg her da. Eller nei, jeg gikk. Og gikk, inn i alle rom, inn i uthus, rundt lykkja, så kjente steiner, klappet skigarden, lykkelig og litt vemodig: Mange gode barndomsminner knyttet til dette stedet.
Gjentok inni meg, og etterhvert høyt: Jeg GJORDE det! Jeg GJORDE DET!
Da jeg var ferdig mimret og vandret, ommøblerte jeg stua til et nydelig atelier med utsikt vestover. Flyttet det digre spisebordet inntil vinduet og dekket det med plast, og pakket ut pensler og akvarellfarger og oljekritt og blyanter og papir av alle slag. Men blekktegninger blir det ikke, for flaska hadde knust i bagasjen: Takk og halleluja for tette plastposer.
Fant barskapet, stjal litt likør, og så skjer det:
“Oppdaget akkurat at jeg også er uten klokke: Min gammeldagse Nokia har ikke klokke som automatisk stiller seg, og dermed vet jeg ikke om jeg er sulten? Trøtt? Må på do? Så langt (kort) i denne ekspedisjonen er dette min største utfordring.
Skal bare la alt synke inn resten av dagen (ettermiddagen? Kvelden?) tror jeg.”
Flyttet en gammel mosegrønn ørelappstol bort til vinduet i kammerset mot sør, noe som gav meg en nydelig utsikt (det er det for så vidt fra alle vinduer) ned mot myra og bekken (og en rovfugl jeg ikke greide å identifisere og som irriterte meg grønn): Perfekt for skriving. Men:
“Hvor mye ER klokka??? Er det for sent å gå tur? Skal jeg legge meg?“
Fant meg en stein et stykke ovenfor husene og satt der en stund og kontemplerte uttrykke “nissen ble med på lasset”.
“Prøver å få tak i B for å spørre hvor mye klokka er, men han tar ikke telefonen og risikerer å miste plassen som nærmeste pårørende hvis han ikke ringer meg opp igjen innen en halvtime. Vanskelig å håndheve iom at ikke har klokke. Drikker kakao halvblandet med likør så lenge, det hjelper litt. Langt igjen både til ro i sjel og åndelige åpenbaringer“
…Memory Lane/Healing Lane/Internetdetox Lane/What the Hell did I do now Lane:
Bare å velge, antagelig blir det alle. Ingen mening i det jeg skriver sier du? Ok:
Jeg skal på Reise igjen; ikke at jeg ikke har vært på turer de siste årene, flotte turer tom, men dette er altså en Reise:
Andre pinsedag, altså førstkommende mandag, reiser jeg langt inn i fjellheimen til en gammel seter uten strøm og nett. Ingen bilvei på denne tiden av året, mange km på bein eller ski med oppakning, ingen mennesker i mils (bokstavelig talt) omkrets. Der skal jeg være en uke – alene. Det eneste som er med (bortsett fra mat og nødvendigheter, herunder en flaske mjød) er tegne/malesaker, kamera, dagbok og turtøy. Telefonen blir igjen hjemme; jeg har skaffet meg en gammel Nokia som man kan ringe og sende sms med, og det var en trip down memory lane i seg selv å få den i hånda.
Bilde fra Google
Setra jeg låner er et sted jeg kjenner og var mye på da jeg var barn, men nå er det noen år siden sist. Takk snille utlånerne ♥
Men hvorfor i alle dager??? ser jeg for meg du spør deg selv: Syden er funnet opp, hoteller er funnet opp, storbyer, restauranter og severdigheter er funnet opp.
Og hvordan??? er kanskje også et spørsmål som melder seg: Jeg har jo ikke akkurat skrytt av min gode helse de siste årene, og dette høres krevende ut. Jeg svarer på det siste først: Et meget godt støtteapparat, med hjelpemannskaper både til reisen og her hjemme. I tillegg til det er jeg nå, endelig, etter mange år med begrensninger og dertil tilhørende forbannelser over det helsikes skrøpelige skroget jeg har blitt tildelt, friskere. Ikke noe mirakuløst, og heller ikke noe jeg har tenkt å gå i detalj om, men takket være helsevesen og egen innsats har jeg nå en kropp det går an å leve med og i.
Men veien hit har vært lang og smertefull, og da nærmer vi oss svaret på hvorfor, men for å få det må både jeg og du vente: For det første er jeg sannelig ikke helt sikker selv: Noen ganger har jeg (og sikkert flere enn meg) bare en sterk følelse av at noe er viktig. Slik er det med dette. Jeg vet det har noe med bearbeiding av sterke inntrykk og krevende opplevelser de siste årene å gjøre, og noe med nysgjerrighet i forhold til hva som kan skje kreativt på en uke under slike forhold å gjøre, og mer tror jeg, men det blir å vente på.
Jeg får ikke oppdatert underveis uten nett, men det blir skrevet dagbok på gamlemåten, og når jeg er vel hjemme håper jeg å kunne fortelle hva dette viste seg å være viktig for. Forhåpentligvis illustrert med noen gode bilder.
