Dette er akrylmalerier fra noen år tilbake: De er i privat eie og kommer aldri for salg, men jeg fikk trykket opp kopier for å selge. De var med på et par messer og utstillinger, og noen ble solgt, men resten har gått litt i glemmeboka. Eller glemmeskapet: Jeg har lagret de på toppen av et skap jeg ikke når opp til, og der har de blitt liggende.
Jeg synes alltid det er ok å ha ting i ulike prisklasser når jeg stiller ut, og både Eva og jeg har feks alltid kort o.l. I år er jeg enda mer bevisst på dette, og det var dermed på tide å finne seg en stol og klatre opp på skapet.
Kopiene er i høy kvalitet og i litt mindre størrelse enn originalene:
«Manatee», 43×43 cm pluss en 3 cm hvit kant rundt hele. «Floating island», 60×44 pluss en 4 cm hvit kant oppe og nede og 3 cm på sidene.
11 til 19 november folkens, Galleri OMK, Briskeby, Oslo, Norway 😀
Lekt meg litt med akvarell og blekk igjen, laget masse rart og til dels stygt, men disse likte jeg:
Frem til disse dukket opp så har jeg hatt en slik dag hvor jeg synes jeg har gjort noe hele dagen, sto opp tidlig og allting, og plutselig er klokka 16 og ingenting har blitt gjort??? Tiden har blitt spist opp av ting som hups: Kortet mitt har gått ut, og jeg trodde jeg hadde lagt inn det nye alle steder, men det hadde jeg visst ikke, bla ikke på webhotellet. Og hups: Når jeg skal legge inn nytt kort så er nettet så treigt at jeg kunne sykla meg en tur mellom hver side som blir lastet opp. Eller hups: Jeg har fått kyr på beitet rett foran verandaen, og det er så koselig at jeg bare må ta med meg kaffekoppen ut og se på dem en stund 🙂
Jeg sliter (som vanlig) med å komme ordentlig i gang med produksjonen til utstillingen som åpner 11 november (og varer helt til og med 19 november): Jeg KAN fungere godt under press, men det må være riktig press, og nok men ikke for mye press, og helst press jeg har bedt om, eller kanskje press jeg ikke har kontroll på selv, eller….? Veit da pokker jeg, i hvert fall har ikke optimal fungering slått inn enda.
Og som et resultat av å prøve å presse meg selv lager jeg en del som ikke kommer gjennom forværelset til sensuren en gang. Bortkastet papir og maling tenker jeg da, og så øker presset, definitivt på feil måte. Jeg korrigerer meg selv og sier: det er selvfølgelig ikke slik at jeg er ment å skulle skape stor kunst hver gang jeg setter en blyant på arket, det er jo alle forsøkene som leder meg til det som blir ordentlig bra! Men jeg har altså så liten troverdighet.
Har dere lagt merke til at jeg nå, bla på denne hjemmesiden, omtaler meg som kunstner? Jeg har i alle år frem til de senere opplevd den tittelen som fremmed, og har bla brukt «billedskaper» i stedet, men etter hvert har jeg innsett at når man er SÅ nevrotisk i forhold til det man forsøker å skape, så full av tvil, selvransakelse og selvkritikk, så selvsentrert, selvkritisk og følelsesstyrt, ja da må man være en ekte kunstner 😀
Uansett, poenget her var: Her er noen smakebiter av noe som KANSKJE kan bli til noe, men jeg mangler en forgrunn og klarer ikke å se den for meg:
Noen som har ideer? En hjort har vært prøvd uten hell, (mulig jeg bare er dårlig på å tegne hjort), men jeg ser for meg noe levende, virkelig eller fantasi. Eller kanskje noe helt annet enn det jeg pleier å ha? Blir veldig takknemlig for innspill, i kommentarfeltet her eller på gallerigb
Dere som har fulgt meg en stund er kjent med mitt anstrengte forhold til denne hjemmesiden. Kort oppsummert: Domenet har vært mitt i årevis, men jeg har aldri egentlig skjønt hvordan jeg skulle bruke det bortsett fra å skrive et og annet innlegg. Hovedgrunnen til dette dårlige forholdet har bunnet i at jeg har sett alle mulighetene som har ligget her, på skjermen 30 cm fra trynet mitt, men ikke vært i stand til å utnytte de. For en utålmodig middeladrende dame med lett hissig temperament har dette vært frustrerende og uholdbart i lengden.
I sommer bestemte jeg meg derfor for å avslutte forholdet. Jeg ba tom B (kjæreste og datamann, red. anm.) om å slette hele faenskapet. Av en eller annen grunn jeg ikke husker ble ikke dette gjort med en gang, men jeg gikk i gang med å finne alternative hjemmesideløsninger med utgangspunktet: Det kan da vel for helvete ikke være så vanskelig (som jeg syntes WordPress hadde vært) for et vanlig oppegående menneske å lage seg en hjemmeside. Jeg lette og leste, og jo da, det finnes masse muligheter der ute, noen av dem enklere, noen tom for dummies, men så var det alltid et eller annet. For dyrt, for rart, ikke lett å tilpasse til mitt behov eller andre ting. Og så var det jo dette med domenenavnet da…
Lang historie kort (det toget har vel strengt tatt gått): Jeg endte opp med en vri av konklusjonen fra forrige avsnitt: Det kan da vel for helvete ikke være så vanskelig å lage seg sin egen hjemmeside av den man allerede har. En datakyndig venninne minte meg på at det er noe som heter youtube, og jeppsi peppsi: Der fant jeg kurs i WordPress.
Så et par måneder nå har jeg sittet foran pc’n med pad’en ved siden av, og fulgt et trinn for trinn kurs med en vennlig og alltid oppmuntrende og lærer, og sett 30 sekunder, stoppet og gjort selv, sett 30 sekunder til, gjort selv og… dere skjønner hvor jeg vil. Jeg fullførte aldri kurset, for etter hvert som jeg gradvis forsto selve oppbyggingen ble det stadig enklere, og snart var det i grunnen bare snakk om å legge inn de timene som skulle til for å redigere og få opp alle bilder i alle gallerier.
Noe av kunsten viste seg å være å velge riktig mal, og jeg bytta bort den gamle med en ny. Dermed slettet jeg også alt det gamle og fikk en ekte ny start. Malen ble valgt bla fordi den er fin å lage gallerier med, men jeg har også lært meg å trives med blokk-systemet som denne malen (og masse andre) bruker.
Og nå… Jeg har ikke hatt sånn mestringsfølelse på flere år. Det er kanskje ikke verdens mest fancy side, den har ikke alle funksjonaliteter i verden, men den har alt jeg ønsker den skal ha, den er funksjonell, den ser ut slik jeg vil og sist men ikke minst: Den er laget av meg, oppdateres av meg og eies av meg 🙂
Jeg var ikke sikker før jeg dro, men nå vet jeg hvorfor
«Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke»:
-Det begrensede antallet sanseinntrykk/informasjon/oppgaver man har å forholde seg til
-Sjeleboten i de grunnleggende gjøremål, vann og ved
-Å sitte i en god stol å se ut
-Ro, tomhet, stillhet
-Fugler og dyr
-Å se og høre våren komme uten konkurrerende inntrykk
-Reisen i min egen historie og familiehistorien
Lærdomfra en seter:
-En dag er utrolig lang – og dermed full av muligheter – når den ikke spises opp av en skjerm.
-Jeg verken trenger eller har godt av så mye alenetid som jeg har trodd.
-Jeg ønsker å jobbe videre med tidsstresset mitt, med mindfulness, ikke selvkritikk eller selvkjeft.
-Andre har også lidd under tilstanden jeg har vært i. Det ønsker og klarer jeg å forholde meg til nå.
-Diverse lure ting i forhold til helse
-Jeg har denne uka bearbeidet traumene fra de siste årene ferdig. De skal alltid være der som en erfaring, men ikke lengre en negativ påvirkning eller begrensning.
Og: Nokiaen, helt uten nett, har fått et eget simkort, og er nå min faste telefon på dagtid hjemme ♥
Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.
Dag 6
Siste hele dag på sætra.
«Full tegne/maledag er planen, samt å finne ut av det som har vært en litt artig teoretisk mulighet, men som kan vise seg å bli meget reell: Å måtte gå 7 km hjem med hælbetennelse på begge ben. Veien er nemlig fortsatt ikke åpnet»
«Vi har en vinner (antatt, litt tidlig for medaljer) på tidsbom, ikke størst men mest omfattende: Ringte B da jeg trodde kl var 12 og mente han burde være våken etter grillkveld med gutta. Det var han ikke, for klokka var 0950. Unnskyldte meg og lot ham sove videre, og så skjønte jeg at det betød at jeg hadde meldt bestevenn Ra ca 0700 (det er LØRDAG) og stått opp ca 0500 (etter å ha stått opp enda tidligere men lagt meg igjen for å sove «lenge»), spist frokost ca 0630 og en diger feit lunsj 0930. Alt ca. Mitt eneste forsvar er at det er overskyet i dag. Nevnte jeg at jeg vaska håret (jepp, fant en løsning) ca 0530?«
Senere:
«Så blir det å gå til Nordseter: Vegen åpner ikke før onsdag. Ikke helt det jeg ønsket meg iom at jeg allerede har tøyd sener og ledd til det ytterste, men samtidig poetisk riktig: Da får jeg hele barndomsfjellet. Sitter stille som en mus, setter ikke føttene i bakken annet enn når jeg må».
Den siste kvelden min på sætra gikk jeg fra vindu til vindu og bare så. Tårnfalken holdt avskjeds-akrobatikk-oppvisning ved solnedgang. Standin for elg.
Gruer meg til i morgen men gleder meg til i morgen.
Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.
Dag 5
«Sitter med morgenens andre kaffekopp i ørelappstolen ved vinduet og tenker på nisser: Jeg hadde jo invitert med en håndfull nisser på lasset hit, men jeg innser nå at jeg ikke hadde oversikt over antallet. Ikke ovveraskende; jeg er elendig i matte. Det ble med flere enn jeg visste om, og i tillegg var ikke alle nissene jeg hadde invitert den jeg trodde de var. Og noen hører sammen på måter jeg ikke var klar over, og andre er mye eldre enn antatt».
«For eksempel tror jeg den første nissen, en av de mest betydningsfulle nissene, ble født ut av en helt annen krise, sånn ca 100 år siden: Det var første gang jeg erfarte hvordan det er å kjempe for det som var mitt og det som gjorde livet verd å leve. Den styrken jeg fant i meg selv da, den innbitte, grenseløse viljen og kraften som gjorde at jeg klarte meg var uvurderlig da, men på en eller annen måte slapp den ikke helt taket selv da den ikke trengtes lengre. Det som skulle vært en kun-for-kriser-modus etablerte seg som en liten permanent sammenbitt nisse-faen alltid beredt til kamp.Enten det var nødvendig eller ikke».
Endte med å pakke full langtursekk rett etter dette, og la avgårde østover i retning Hornsjø. Det ble en himmelsk turopplevelse i strålende vær og ubeskrivelig natur, mindful og en halv bl. a. takket være fravær av nett og Nokiaen avslått i sekken. Fuglegudene var også med meg, og jeg SÅ gjøk: Ja da, vi har alle HØRT gjøken hver vår siden vi var små, men jeg vedder på at du aldri har SETT den. Skremte opp et par ryper som verken var fugl eller fisk, dvs midt i mellom sommer og vinterdrakt, og ble stående fjetret og se på et ravnepar som danset luftballett, så grasiøst som det kan få blitt.
Hadde med lunsj og var ute i flere timer (antatt), og da jeg kom tilbake sovna jeg på plattingen. Våkna og spiste litt, før jeg sovna igjen på divanen:
«Fryser og svetter om hverandre, tror ikke jeg er syk, bare utmattet fysisk (skulle jo virkelig ikke gått på de ødelagte beina mine i dag) og psykisk. Helt ok. Lytter til kroppen (blæh) og blir på divanen. Ikke gjøre noen ting, bare hvile. Og drikke littegranne vin».
Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.
Dag 4:
«Klarte å sove til langt over soloppgang! Det hjalp antagelig at jeg også klarte å være våken til et godt stykke etter solnedgang. Persa i bomgjetting på tid i går: 2 t og 25 min (aplaus!), hhv 2215 (min gjetning), og 1950 (fasit)»)
Plan for dagen:
-Vaske klær, bære ved og vann, de nære ting.
-Tegne/male mer
-Gå til Krigsfjellet, evt m truger, hvis mulig for vær og føre.
Syden hadde reist sørover igjen, og det var kaldt med mye vind: Jeg trengte en skikkelig luftetur etter gårsdagen, og bestemte meg allikevel for å prøve meg på Krigsfjellet: Var usikker på snømengden, festet truger på sekken i tilfelle. Først et lite etterspill fra gårsdagens hjernevrenger:
«I dag tenker jeg på hvordan det jeg gikk igjennom påvirket andre. Det er også tankevekkende, for da jeg var i det så tenkte jeg stort sett på meg selv. Jeg var ofte ikke i stand til å se hvordan det at jeg hadde det vanskelig påvirket mine nærmeste, og jeg klarte nok i liten grad å være forståelsesfull for det. I tillegg trakk jeg meg i varierende grad unna både familie og venner, uten at det var et bevisst valg, mer fordi jeg ofte ikke klarte å se utenfor min egen boble. Selvsentrert er bare fornavnet.«
Jeg kan også se nå, når jeg ser tilbake, hvordan min mentale tilstand gjorde at jeg tok en del pussige valg, deriblant upassende reaksjoner styrt av emosjoner som kanskje ikke hadde noe med en gitt situasjon å gjøre. Jeg hadde nedsatt evne til å gå ut av mitt eget hode og vurdere situasjoner objektivt. Jeg er evig takknemlig for alle som var ærlige og stilte spørsmål ved og utfordret denne siden hos meg.
«Kveld, dvs antagelig ettermiddag for folk flest: Krigsfjellet er ikke noen lang tur, men jeg la nok 1/3 til normal strekning i dag ved å gå rundt utallige snøskavler. MYE høye kneløft sier hofteleddsbøyerne mine. Flott tur og fantastisk utsikt, men en slik som gjør seg best på bilder: Var sterk vind og bitende kaldt»
Ting jeg savner på dag 4:
Kjæresten min
Annet selskap, folk eller dyr jeg kjenner
Badekar
Å vaske håret
Savner fortsatt ikke nett, tv eller andre dippedutter, kanskje bortsett fra musikk. Savner musikk.
Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.
Dag 3
«Mål for dagen:
Tegne/male mer.
Være ute. Se ut. Meditere.
Trene pilates, IKKE gå: Vil gjerne få til en langtur el. 2 hvis snøen blir borte, men da må jeg spare knær og føtter»
«Selverkjennelse noen timer senere: Jeg har ikke blitt flinkere til å tåle å ikke ha klokke, jeg har blitt god til å «lage» mine egne klokkeslett. Feks: Da jeg snakket m. B på morgenen var kl. 9 og jeg hadde spist frokost for kort tid siden. En god stund senere begynte magen og rumle, og jeg antok at klokka var 1130 iom at jeg pleier å bli sulten ca hver 3 time. Og så kikker jeg på skyggen av gjerdestolpene. Altså det motsatte av det jeg ville: Laaangt fra å eksistere i den naturlige tiden og lytte til kroppens egne signaler om behov, i stedet krampaktige forsøk på å gjemvinne den kunstige kontrollen over døgnet som klokka har hatt hele mitt liv. Gjenvinne en kontroll noe annet har hatt over meg altså. Logisk».
Og så, gradvis ut over dagen, begynte den egentlige grunnen til at jeg befant meg uten distraksjoner midt på fjellet å sive inn, sakte, insisterende og smertefullt. Grunnen til endringene i hvordan jeg opplever meg selv og hvordan jeg forholder meg til omgivelsene, usikkerheten, nervøsiteten, stresset, forventningene om krise. Den stadige selvransakelsen, tillitsproblemene og selvtillitsmangelen:
Det gikk ubønnhørlig mot en heftig dag i NAV, helsevesenet og uføretrygdens navn:
«Jeg tror at det å ha blitt mistrodd og ikke tatt på alvor gjentatte ganger av mennesker som har hatt en form for makt over meg mens jeg selv har vært i en sårbar tilstand, har fått meg til å frykte gjentagelse selv nå når det er over.»
Eksempel (det er dessverre mange, både fra NAV og deler av helsevesenet, men jeg velger ett for å gi en bedre forståelse for hva jeg snakker om, og ikke flere, for da jeg tror det ville dra i retning av å grave seg ned i problemet i stedet for å løse det): Da jeg fikk avslag på uføresøknad første gang var det en feil i begrunnelsen for avslaget: NAV hadde oppfattet det som at jeg var søkt inn til et behandlingsopplegg, noe som ikke stemte. Samtidig var fastlegen som hadde skrevet søknaden gått ut i permisjon, og kunne dermed ikke rette opp i feilen. Jeg skrev til min lokale saksbehandler og forklarte feilen, og fikk som svar noe ala:
«Du må gjennomføre behandlingsopplegget før vi kan søke på nytt». Jeg ristet litt på hodet der jeg satt foran pc`n, og forsøkte igjen å forklare at jeg IKKE var søkt inn på noe opplegg, faktisk EKSISTERER ikke et slik opplegg som de påstår jeg venter på å komme inn på; dette var en feil.
Min saksbehandler: «Du må gjøre som de sier og gjennomføre behandlingsopplegget».
Dette gikk frem og tilbake noen ganger til, og jeg tror ikke hun en eneste gang vurderte å undersøke om det jeg sa faktisk var sant: Det var som å plutselig våkne opp i et alternativt, marerittaktig univers.
Og det er alvor, for de som måtte tenke noe annet: Som for de fleste andre som opplever å komme i en situasjon hvor de ikke lengre er i stand til å arbeide for livsopphold, så var det for meg akkurat det det handler om: Livsopphold. Ikke penger til feriereiser eller hårfarging.
Til slutt gjorde saksbehandleren allikevel noe riktig: Hun spurte om jeg ville bytte saksbehandler. Fra da av hadde jeg en saksbehandler som støttet meg i alt, og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten henne, særlig fordi nå startet vente-dansen med ulike vikarleger og coronarestriksjoner. Jeg ble en av svært mange pasienter i landet, for ikke å si verden, som ble skadelidende i den tiden, og akkurat det er ingen sin feil, men jeg tipper det er mange som meg som opplevde at akutte behov ikke ble tatt på alvor pga sprengt kapasitet på legekontorene. Og etter min erfaring: Synlig utmattet helsepersonell med nedsatt vurderingsevne.
Sånn litt uti refleksjonene og den lite lystige mimringen ble det litt heftig for meg, og jeg trengte distraksjon:
«Men jeg har sett rev! Den rasket så fint over enga, jeg tror den har hi rett ovenfor husene. Og så har jeg tatt masse spennende macro-bilder»
Tilbake:
«Jeg ble veldig hard, veldig i forsvar og med det veldig sint og i knute, både i kropp og hode. Og IKKE veldig interessert i at andre skulle se hvor vondt og krevende det var. Kampmodus i 4 år (egentlig flere, for da hadde jeg jo allerede kjempet hardt ganske lenge for å klare å stå i arbeid etterhvert som helsa gradvis takket for seg), litt vanskelig å komme ut av. «
Jeg har slitt med å formulere det grunnleggende traumatiserende i en slik situasjon, og jeg tror det er fordi det er sammensatt. Traumatiserende er et voldsomt sterkt ord, men det er ikke mitt: Jeg måtte på et tidspunkt oppsøke profesjonell hjelp fordi belastningen gjorde meg psykisk dårlig, og begrepet ble brukt av min behandler.
Hvorfor? Hvordan kommer ressurssterke, i utgangspunktet psykisk sunne mennesker med god oppvekst i rike, trygge land dit at de får traumesymptomer? Noen stikkord kan være: Tap av evne til å klare seg selv i samfunnet. Utryggheten som naturlig følger ved tap av fysisk funksjonsevne. Tap av eller frykt for tap av grunnleggende autonomi (helse, avgjørelser som angår økonomi, bosted). Tap av verdighet, ydmykelse (å gå fra å være en respektert yrkesutøver til å bli behandlet som – jeg vet ikke – en som ikke er verdig respekt). Den grunnleggende utryggheten ved å være avhengig av andre i en sårbar livsfase preget av mange tap, og så erfare at disse instansene faktisk kan være direkte udugelige og ikke bare IKKE hjelper, men istedet legger sten til byrden.
Server alle disse ganske generelle erfaringene samtidig, legg til et godt stykke tid, og du får en grunnleggende, gjennomgripende utrygghet som ikke er sunn. Og som sikkert mange har erfart.
«Men jeg forstår også at jeg er heldig som har blitt hørt og tatt på alvor i 50 år, og tenker det gir meg det beste utgangspunktet for å klare å bearbeide og legge bak meg de siste 4«.
Jeg har tro på å forholde seg til det smertefulle i livet, ta det innover seg men ikke la seg hvile i det, ikke la det definere veien videre. Å fordype seg i det vonde som har vært har bare en misjon hvis målet er å kunne legge det igjen bak seg på veien, som en av mange erfaringer man eier, ikke noe man eies av.
Og etter den onsdagen i fjellet – så går jeg videre.
