Eller: «Grunnen til at jeg ikke tegner portretter»:
Det siste der var forresten unødvendig selvkritisk: Jeg kan tegne nydelige portretter (eller hva som helst egentlig) etter foto, men jeg har ingen naturlig forståelse for oppbyggingen av ansikter, enn si anatomi generelt.
Nuh!vel. Dette ble laget som en ren øvelse i bruk av tørrpastell, på digert bomullslerret. Det består av rundt regnet 10 millioner lag pastell, som er, igjen rundt regnet, det som må til for å få en dekkende flate med det mediumet.
Kjempegøy å lage 😀Tørrpastell på bomullslerret 40×60
Denne ble påbegynt i bakhagen i sommer, som en øvelse i å bruke fargeblyanter:
Jeg skulle bare teste og leke litt, og så balla det på seg: Det begynte å bli morsomt, det begynte å bli kult, og plutselig, 4 måneder og hundrevis av tegne-timer senere:
Kom gjerne med spørsmål om symbolikk og evt dypere mening. Eller enda bedre: Fortell meg om dere ser noe slikt 🙂
Fargeblyanter type billig, og tusjpenn på A3 akvarellark
…og her kommer en akvarell: iom at jeg nå leker med å lage bilder ut i fra fantasien blir det lite å fortelle om inspirasjon, men: Med mindre man bor i en pappeske inni en større pappeske inni en lyd og lysi-isolert kjempestor pappeske blir vi seff alle inspirert og påvirket av noe. Uansett hva jeg fester på papir eller lerret kommer det fra flere steder enn bare min fantasi, men jeg opplever en større grad av autentisitet i det som ender opp på papiret nå enn tidligere.
Det innebærer for min del at det blir endel mørkere bilder, fordi de mer alvorlige sidene slipper igjennom.
let them come
Ofte har det vært lettere for meg å male det mørke i perioder hvor livet mitt ellers er overveiende lyst. Lurer på om flere har det slik?
Har jeg fortalt hva som er hovedtemaet for denne maleperioden («Hei, jeg heter Gunhild og jeg er periodemaler»)?
Egen fantasi.
Bort fra tanken om å burde lære mer, burde kunne mer, burde forstå mer, fri fra alle former for Burdisme egentlig.
Fri
Fantasien min er jo nærmest grenseløs, på godt og vondt, og jeg har strevet mye med å få den inn i det jeg har innbilt meg er akseptable former. Når jeg skriver det nå husker jeg ikke helt hva jeg tenkte på, men jeg tror det handler om den malen på hva som er en kunstner som jeg har skapt inni hodet mitt, og som jeg selv ikke har fått til å passe inn i.
Ingen bilder å se etter, ingen maler å passe inn i, verken teknikkmessig eller resultatmessig: Farger, materialer og teknikker etter innfallsmetoden, raske skisser, musikk som rister murveggene i kjeller-atelieret mitt. Resultat er, om ikke likegyldig så underordnet, prosessen er frigjørende 😀
Hvem skulle trodd. Eller, det skulle vel de fleste som har fulgt meg noen år: Med mine kreative sperrer og utfordringer i livet utenom lerretet, kan man vel si at et av ordene som kjennetegner kunstnerdelen av meg er «ustabil». Og slik kommer det nok til en viss grad å være fortsatt; jeg er fortsatt meg, men noe er annerledes. Hva? Aner ikke, følg med, som jeg selv jeg kommer til å gjøre (…) så får vi kanskje se.
Først og fremst vil jeg presentere dere for mitt første ordentlige atelier, en av de helt konkrete endringene i denne runden av «Gunhild finner seg selv som kunstner»: Det befinner seg fortsatt i mitt hus, men jeg er så heldig å ha et raust antall kvadratmeter hus i forhold til antall beboere, så nå har jeg tatt i bruk et kjellerrom som har stått brakk en stund, og med litt hjelp innredet dette til atelier/verksted.
Her er en video fra da det var nesten ferdig og veldig ryddig (uredigert fordi videoredigering er dustete vanskelig):
…og her er fra en uke senere:
Beste rotet i verden!
Jeg har ikke planlagt utstilling før om et år, og det er viktig for meg å ikke tenke produksjon eller prestasjon på noen måte foreløpig. Det er noe helt annet som teller nå, jeg vet ikke helt hva, men: Når jeg går ut døra, over plenen og ned trappa, slår på lyset og setter på musikken – da er det der.
….for min del: Takk og lov er vi to som stiller sammen, for uten Eva hadde det blitt stusselige greier i år. Men først og fremst: Vi var kjempefornøyde med selve utstillingen vår i år :-D. Vi hadde det så gøy med å rigge den til, og syntes bildene våre matchet bedre enn noen sinne der det var nødvendig, dvs på fellesveggen som er det første man ser når man kommer inn i galleriet:
Fra riggingFra vernissasjen
Så til det som ikke fungerte så bra for meg: Av flere årsaker, alle mitt eget ansvar, fikk jeg adskillig mindre besøk i år enn tidligere. Jeg er ingen markedsfører for å si det pent, og i år glemte jeg tom å sende ut informasjon på mail i forkant. Jeg brukte stort sett facebook, men FB har sin egen vilje, og når jeg har vært lite aktiv og lite bevisst der i flere år er det ikke alt som når ut. For å si det pent: En av mine nærmeste irl hadde ikke sett noe av infoen jeg hadde lagt ut der. Leksjon lært. Så spørs det bare om den blir husket til neste gang…
Den som er mye dyktigere enn meg på markedsføring, har en enorm omgangs- og bekjentskapskrets og i tillegg trekker folk til seg som en magnet med sitt herlige seg er Eva♥. Det gjorde at utstillingen som helhet manglet ikke besøk.
For å gjøre meg ferdig med det som ikke fungerte så bra: Jeg fikk korona og gikk glipp av nesten alt bortsett fra åpningshelga. Og mistet et viktig familieselskap….det var egentlig den uka i 2023 jeg VIRKELIG trengte å være frisk.
Så fikk jeg ut litt bitterhet der, bær over med meg, jeg er ikke helt frisk igjen enda.
Back to the bright side: Jeg sa jo på forhånd at jeg var forberedt på å ikke selge, men litt salg ble det allikevel. Følgende bilder har fått nye hjem, i tillegg til noen Bugler og andre print, og et par plakater:
For ikke å snakke om:
Denne tegningen, av alle ting, var så populær at to forsøkte å kjøpe den før utstillingen åpnet (hvorav en lyktes), og flere uttrykte ønske om å kunne ha kjøpt den i løpet av uka. Jeg kommer derfor til å trykke opp et begrenset antall kopier av den, kommer tilbake til det senere.
Det er siste innspurt. Ikke mulig å lure seg selv med noe annet, og tro meg: jeg har prøvd.
Alt jeg har jobbet med i til sammen sikkert hundrevis av timer siden juni, er forkastet. Det betyr ikke at jeg har gitt opp å lage mer nytt, men et snev av realisme har sneket seg inn. Den får meg til å dele min tid mellom fortsatte omvridninger av kreativitetskluten for å se om det finnes en liten dråpe igjen, og å gjøre det beste ut av det jeg faktisk har. For, som omverden heldigvis minner meg på, så må jeg huske at jeg allerede HAR mange fine bilder klare for utstilling. Og hva er å gjøre det beste ut av bilder i min verden? Ramme inn selvfølgelig.
Lunners bruktbutikker har forsynt meg med alt jeg trenger, og jeg er godt i gang med denne mer takknemlige delen av forberedelsene. Slik alle gode influensarar gjer, syner eg berre utsnitt for å pirre nysgjerrigheita (?) deiras (?) og slik lura dykk til å koma for å sjå heile:
For neste lørdag, den 11 november kl. 12, er alt på plass på veggene til Galleri OMK. Og bobler blir det uansett 🙂
er ikke noe jeg er spesielt opptatt av, men innimellom prøver jeg: Her er noen tips du kan bruke dersom du har tatt profilbilder i hurten og sturten og syntes de så kjempefine ut det sekundet du hadde til å se på dem før du fortet deg videre til en avtale, for senere å oppdage at de hadde en ørliten skjønnhetsfeil:
Ergelig selvfølgelig, men ikke gi opp. Dette kan fikses på flere måter:
Legg merke til hvordan jeg i siste eksempel også kamuflerer rynkene på hals og bryst. To fluer i et smekk der altså. Håper tipset var nyttig.
Fom og med onsdag innførtes kunstnerkarantene her i huset. Det vil si at kunstnaren sjølv går inn i seg sjølv og, som tittelen antyder, sitt eige hus, og blir der. I den hensikt å begå kunst.
Som før sagt: Dette med kreativ tørke skjer i en eller annen grad før hver utstilling, men: Jeg kan ikke huske å ha tilbrakt SÅ mange timer ved pult og staffeli uten noe som helst å vise for det som jeg har gjort denne gangen. Frustrasjonen har nådd høyder ikke en gang jeg kunne ha forestilt meg, og jeg er kjempegod til å være frustrert.
Jeg har lenge holdt på med en type akvareller som jeg har stor glede av å lage, men som jeg er SUPER usikker på om duger til noe mer enn «bare» å være morsomme for meg å male. For det er liksom ikke helt nok når man maler til utstilling. For sikker hets skyld er denne teknikken også tidkrevende, så hvert bilde tar en halv uendelighet å lage, men jeg klarer ikke stoppe.
11-19 november folkens, galleri OMK, Briskebyveien 50, Oslo
Smakebiter fra litt av hvert, makkverk eller mesterverk, søplebøttemat eller galleriveggmateriale, forarbeide til noe stort eller bortkastet tid: I skrivende stund er det i det blå:
Nå tar jeg en karantenepause (veldig greit når en selv lager karantenereglene) og drar en tur til Lillehammer for å hente moralsk støtte (og tenke på noe annet enn mine egne nevroser) hos mor og bestevenn.
Jeg har vært oppe i 1,5 time, og da hadde jeg drukket kaffe på senga en halvtimes tid først. Pleier å lese nyhetene til kaffen, men de hadde ikke stått opp enda. Det er et ensomt liv.
Jeg har fyrt opp i huset, kost med katten, trent styrke på stuegulvet, dusjet og satt på en vaskemaskin. Helt alene. Jeg har sendt en mld til kjæresten min, men venter ikke svar på den på et par timer enda. Det er for tidlig å kontakte venninna jeg har planer om å ha planer med i kveld. Pus gikk ut igjen, og det er for mørkt til å se kuene som går på jordene rundt huset. De er ellers fine og se på og kan regnes som et slags selskap.
Så akkurat nå er jeg litt sur på mennesker som sover lengre enn til 7 og får meg til å føle meg ensom på morgenen. Ganske mange av folka mine vil mene det er helt fortjent: De har endel erfaringer med at jeg slokner før 21 når de kunne tenke seg selskap av meg. Jeg prøver i blant å få andre til å forstå hvor feil de tar ved ikke å være A-mennesker, men lykkes i liten grad. Av flere, til dels gode, årsaker, jeg innser det.
I mine øyne finnes det nesten ikke noe bedre enn å våkne sammen med dagen og lyset. Hustrig og kald, sitte på peishylla med kaffen og bli varm mens verden sakte avdukes utenfor stuevinduet. Rimfrost på bakken, småfugl i bjørka og kanskje et rådyr på jordet. Eller, på denne tiden av året, en ku eller ti.
I min verden har ikke kvelden noe å stille opp med mot klokka 6 en mandag morgen i oktober. Ha en fin dag 🙂
