…er det som volder meg mest hodebry, eller det som ikke er blå himmel egentlig: Skyene. De er dust. Hva skal man med de? Hva er galt med helt blå himmel? Rent og pent og ensfarget og uten uformelige hvite klumper man ikke greier å få noen form på?
Ellers synes jeg fortsatt det går fint, og er fornøyd med de fleste delene etterhvert som jeg blir ferdig med dem. Nevrotisk som jeg alltid er når jeg maler, har jeg nå klart å gjøre akkurat det til et problem, og tenker: Det er så mye bra på dette lerretet nå, at neste gang jeg setter penselen på det fucker jeg det helt sikkert opp… Satte ny pers i prokrastinering da jeg skulle sette i gang på morran i dag 😀