Hvem skulle trodd. Eller, det skulle vel de fleste som har fulgt meg noen år: Med mine kreative sperrer og utfordringer i livet utenom lerretet, kan man vel si at et av ordene som kjennetegner kunstnerdelen av meg er “ustabil”. Og slik kommer det nok til en viss grad å være fortsatt; jeg er fortsatt meg, men noe er annerledes. Hva? Aner ikke, følg med, som jeg selv jeg kommer til å gjøre (…) så får vi kanskje se.
Først og fremst vil jeg presentere dere for mitt første ordentlige atelier, en av de helt konkrete endringene i denne runden av “Gunhild finner seg selv som kunstner”: Det befinner seg fortsatt i mitt hus, men jeg er så heldig å ha et raust antall kvadratmeter hus i forhold til antall beboere, så nå har jeg tatt i bruk et kjellerrom som har stått brakk en stund, og med litt hjelp innredet dette til atelier/verksted.
Her er en video fra da det var nesten ferdig og veldig ryddig (uredigert fordi videoredigering er dustete vanskelig):
…og her er fra en uke senere:
Beste rotet i verden!
Jeg har ikke planlagt utstilling før om et år, og det er viktig for meg å ikke tenke produksjon eller prestasjon på noen måte foreløpig. Det er noe helt annet som teller nå, jeg vet ikke helt hva, men: Når jeg går ut døra, over plenen og ned trappa, slår på lyset og setter på musikken – da er det der.