Limbo-tilværelsen jeg har ført en stund er fortsatt krevende. Det minner i blant om en film/bok jeg ikke husker navnet på, en slags skrekkversjon av «En ny dag truer», hvor et par på kjøretur kommer til en tilsynelatende hyggelig småby som snart viser seg å være alt annet enn hyggelig. La oss kalle den Niceville. Hver gang de forsøker å kjøre ut av byen kommer de på et eller annet punkt til «Velkommen til Niceville» skiltet, og dermed er de tilbake i Not so Niceville. Mine ekvivalenter til «Velkommen til Niceville» er «Vi har mottatt deres henvisning men finner ikke at du har rett til behandling i spesialisthelsetjenesten», avløst av beskjeden «prøvene viser ingenting unormalt» fra de spesialistene jeg kom til/prøvene som ble tatt.
Det er et merkelig punkt å være på i livet, når det du ønsker deg mest av alt er en diagnose. Når man hverken er hypokonder eller har Munchausen altså. Når man har fått utelukket farlige ting, og selvfølgelig vært lettet og takknemlig for det, men fortsatt er like forbanna dårlig, kommer man til et punkt hvor beskjeden om fine prøver bare er provoserende.
«Velkommen til Niceville». Etter et visst antall turer sniker handlingslammelsen og apatien seg gradvis inn. Bitterheten melder seg på, nesten umerkelig først, men så, hvis man ikke følger med, insisterende, overtagende. Avstanden til det livet man hadde, til selve det mennesket man var, øker. Det blir vanskeligere å huske, og dermed håpe, at man kan få tilbake ting som var selvfølge, som å våkne opplagt om morgenen. Eller å kunne planlegge noe for neste uke uten samtidig å planlegge medisinering flere dager i forkant. Og, merkelig nok: noe av det jeg savner mest av alt er å kunne vaske huset mitt, uten å måtte legge det over to dager og sørge for at jeg har lite annet på planen. Men aller mest: Forutsigbarheten i å vite om morgendagen blir en tur-i-skogen-dag eller en ligge-på-sofaen-dag.
Det ble veldig tungt, men jeg kjenner ikke for å lysne det med morsomheter og positivisme som jeg ellers ofte gjør. Det betyr ikke at alt er mørkt, bare at jeg trengte å få ut det mørke ut i dag.
Jeg kikker på overskriften, og ror meg tilbake til dit jeg skulle: Pensel. Når jeg maler eller skriver er jeg fortsatt meg selv, helt og fullt. I tillegg får jeg en opplevelse av verdi, påvirkningsmulighet og håp. Bugle-boken, versjon 3, er snart ferdig. Nye og gamle bilder, redigert tekst, samme historie. Sendes ut nå straks, til min faste korrekturleser og til nytt medlem på laget.
