Gunhild i ødemarken

Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.

Dag 3

“Mål for dagen:

Tegne/male mer.

Være ute. Se ut. Meditere.

Trene pilates, IKKE gå: Vil gjerne få til en langtur el. 2 hvis snøen blir borte, men da må jeg spare knær og føtter”

“Selverkjennelse noen timer senere: Jeg har ikke blitt flinkere til å tåle å ikke ha klokke, jeg har blitt god til å “lage” mine egne klokkeslett. Feks: Da jeg snakket m. B på morgenen var kl. 9 og jeg hadde spist frokost for kort tid siden. En god stund senere begynte magen og rumle, og jeg antok at klokka var 1130 iom at jeg pleier å bli sulten ca hver 3 time. Og så kikker jeg på skyggen av gjerdestolpene. Altså det motsatte av det jeg ville: Laaangt fra å eksistere i den naturlige tiden og lytte til kroppens egne signaler om behov, i stedet krampaktige forsøk på å gjemvinne den kunstige kontrollen over døgnet som klokka har hatt hele mitt liv. Gjenvinne en kontroll noe annet har hatt over meg altså. Logisk”.

Og så, gradvis ut over dagen, begynte den egentlige grunnen til at jeg befant meg uten distraksjoner midt på fjellet å sive inn, sakte, insisterende og smertefullt. Grunnen til endringene i hvordan jeg opplever meg selv og hvordan jeg forholder meg til omgivelsene, usikkerheten, nervøsiteten, stresset, forventningene om krise. Den stadige selvransakelsen, tillitsproblemene og selvtillitsmangelen:

Det gikk ubønnhørlig mot en heftig dag i NAV, helsevesenet og uføretrygdens navn:

“Jeg tror at det å ha blitt mistrodd og ikke tatt på alvor gjentatte ganger av mennesker som har hatt en form for makt over meg mens jeg selv har vært i en sårbar tilstand, har fått meg til å frykte gjentagelse selv nå når det er over.”

Eksempel (det er dessverre mange, både fra NAV og deler av helsevesenet, men jeg velger ett for å gi en bedre forståelse for hva jeg snakker om, og ikke flere, for da jeg tror det ville dra i retning av å grave seg ned i problemet i stedet for å løse det): Da jeg fikk avslag på uføresøknad første gang var det en feil i begrunnelsen for avslaget: NAV hadde oppfattet det som at jeg var søkt inn til et behandlingsopplegg, noe som ikke stemte. Samtidig var fastlegen som hadde skrevet søknaden gått ut i permisjon, og kunne dermed ikke rette opp i feilen. Jeg skrev til min lokale saksbehandler og forklarte feilen, og fikk som svar noe ala:

“Du må gjennomføre behandlingsopplegget før vi kan søke på nytt”. Jeg ristet litt på hodet der jeg satt foran pc`n, og forsøkte igjen å forklare at jeg IKKE var søkt inn på noe opplegg, faktisk EKSISTERER ikke et slik opplegg som de påstår jeg venter på å komme inn på; dette var en feil.

Min saksbehandler: “Du må gjøre som de sier og gjennomføre behandlingsopplegget”.

Dette gikk frem og tilbake noen ganger til, og jeg tror ikke hun en eneste gang vurderte å undersøke om det jeg sa faktisk var sant: Det var som å plutselig våkne opp i et alternativt, marerittaktig univers.

Og det er alvor, for de som måtte tenke noe annet: Som for de fleste andre som opplever å komme i en situasjon hvor de ikke lengre er i stand til å arbeide for livsopphold, så var det for meg akkurat det det handler om: Livsopphold. Ikke penger til feriereiser eller hårfarging.

Til slutt gjorde saksbehandleren allikevel noe riktig: Hun spurte om jeg ville bytte saksbehandler. Fra da av hadde jeg en saksbehandler som støttet meg i alt, og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten henne, særlig fordi nå startet vente-dansen med ulike vikarleger og coronarestriksjoner. Jeg ble en av svært mange pasienter i landet, for ikke å si verden, som ble skadelidende i den tiden, og akkurat det er ingen sin feil, men jeg tipper det er mange som meg som opplevde at akutte behov ikke ble tatt på alvor pga sprengt kapasitet på legekontorene. Og etter min erfaring: Synlig utmattet helsepersonell med nedsatt vurderingsevne.

Sånn litt uti refleksjonene og den lite lystige mimringen ble det litt heftig for meg, og jeg trengte distraksjon:

“Men jeg har sett rev! Den rasket så fint over enga, jeg tror den har hi rett ovenfor husene. Og så har jeg tatt masse spennende macro-bilder”

Tilbake:

“Jeg ble veldig hard, veldig i forsvar og med det veldig sint og i knute, både i kropp og hode. Og IKKE veldig interessert i at andre skulle se hvor vondt og krevende det var. Kampmodus i 4 år (egentlig flere, for da hadde jeg jo allerede kjempet hardt ganske lenge for å klare å stå i arbeid etterhvert som helsa gradvis takket for seg), litt vanskelig å komme ut av. “

Jeg har slitt med å formulere det grunnleggende traumatiserende i en slik situasjon, og jeg tror det er fordi det er sammensatt. Traumatiserende er et voldsomt sterkt ord, men det er ikke mitt: Jeg måtte på et tidspunkt oppsøke profesjonell hjelp fordi belastningen gjorde meg psykisk dårlig, og begrepet ble brukt av min behandler.

Hvorfor? Hvordan kommer ressurssterke, i utgangspunktet psykisk sunne mennesker med god oppvekst i rike, trygge land dit at de får traumesymptomer? Noen stikkord kan være: Tap av evne til å klare seg selv i samfunnet. Utryggheten som naturlig følger ved tap av fysisk funksjonsevne. Tap av eller frykt for tap av grunnleggende autonomi (helse, avgjørelser som angår økonomi, bosted). Tap av verdighet, ydmykelse (å gå fra å være en respektert yrkesutøver til å bli behandlet som – jeg vet ikke – en som ikke er verdig respekt). Den grunnleggende utryggheten ved å være avhengig av andre i en sårbar livsfase preget av mange tap, og så erfare at disse instansene faktisk kan være direkte udugelige og ikke bare IKKE hjelper, men istedet legger sten til byrden.

Server alle disse ganske generelle erfaringene samtidig, legg til et godt stykke tid, og du får en grunnleggende, gjennomgripende utrygghet som ikke er sunn. Og som sikkert mange har erfart.

“Men jeg forstår også at jeg er heldig som har blitt hørt og tatt på alvor i 50 år, og tenker det gir meg det beste utgangspunktet for å klare å bearbeide og legge bak meg de siste 4“.

Jeg har tro på å forholde seg til det smertefulle i livet, ta det innover seg men ikke la seg hvile i det, ikke la det definere veien videre. Å fordype seg i det vonde som har vært har bare en misjon hvis målet er å kunne legge det igjen bak seg på veien, som en av mange erfaringer man eier, ikke noe man eies av.

Og etter den onsdagen i fjellet – så går jeg videre.

2 hendelser på “Gunhild i ødemarken”

  1. ❤️❤️ Sterkt å lese hvordan det var for deg. Fine kusina mi ❤️ Du er fantastisk! Glem aldri det!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *