Eller: «Grunnen til at jeg ikke tegner portretter»:
Det siste der var forresten unødvendig selvkritisk: Jeg kan tegne nydelige portretter (eller hva som helst egentlig) etter foto, men jeg har ingen naturlig forståelse for oppbyggingen av ansikter, enn si anatomi generelt.
Nuh!vel. Dette ble laget som en ren øvelse i bruk av tørrpastell, på digert bomullslerret. Det består av rundt regnet 10 millioner lag pastell, som er, igjen rundt regnet, det som må til for å få en dekkende flate med det mediumet.
Kjempegøy å lage 😀Tørrpastell på bomullslerret 40×60
Denne ble påbegynt i bakhagen i sommer, som en øvelse i å bruke fargeblyanter:
Jeg skulle bare teste og leke litt, og så balla det på seg: Det begynte å bli morsomt, det begynte å bli kult, og plutselig, 4 måneder og hundrevis av tegne-timer senere:
Kom gjerne med spørsmål om symbolikk og evt dypere mening. Eller enda bedre: Fortell meg om dere ser noe slikt 🙂
Fargeblyanter type billig, og tusjpenn på A3 akvarellark
…og her kommer en akvarell: iom at jeg nå leker med å lage bilder ut i fra fantasien blir det lite å fortelle om inspirasjon, men: Med mindre man bor i en pappeske inni en større pappeske inni en lyd og lysi-isolert kjempestor pappeske blir vi seff alle inspirert og påvirket av noe. Uansett hva jeg fester på papir eller lerret kommer det fra flere steder enn bare min fantasi, men jeg opplever en større grad av autentisitet i det som ender opp på papiret nå enn tidligere.
Det innebærer for min del at det blir endel mørkere bilder, fordi de mer alvorlige sidene slipper igjennom.
let them come
Ofte har det vært lettere for meg å male det mørke i perioder hvor livet mitt ellers er overveiende lyst. Lurer på om flere har det slik?
Har jeg fortalt hva som er hovedtemaet for denne maleperioden («Hei, jeg heter Gunhild og jeg er periodemaler»)?
Egen fantasi.
Bort fra tanken om å burde lære mer, burde kunne mer, burde forstå mer, fri fra alle former for Burdisme egentlig.
Fri
Fantasien min er jo nærmest grenseløs, på godt og vondt, og jeg har strevet mye med å få den inn i det jeg har innbilt meg er akseptable former. Når jeg skriver det nå husker jeg ikke helt hva jeg tenkte på, men jeg tror det handler om den malen på hva som er en kunstner som jeg har skapt inni hodet mitt, og som jeg selv ikke har fått til å passe inn i.
Ingen bilder å se etter, ingen maler å passe inn i, verken teknikkmessig eller resultatmessig: Farger, materialer og teknikker etter innfallsmetoden, raske skisser, musikk som rister murveggene i kjeller-atelieret mitt. Resultat er, om ikke likegyldig så underordnet, prosessen er frigjørende 😀
Hvem skulle trodd. Eller, det skulle vel de fleste som har fulgt meg noen år: Med mine kreative sperrer og utfordringer i livet utenom lerretet, kan man vel si at et av ordene som kjennetegner kunstnerdelen av meg er «ustabil». Og slik kommer det nok til en viss grad å være fortsatt; jeg er fortsatt meg, men noe er annerledes. Hva? Aner ikke, følg med, som jeg selv jeg kommer til å gjøre (…) så får vi kanskje se.
Først og fremst vil jeg presentere dere for mitt første ordentlige atelier, en av de helt konkrete endringene i denne runden av «Gunhild finner seg selv som kunstner»: Det befinner seg fortsatt i mitt hus, men jeg er så heldig å ha et raust antall kvadratmeter hus i forhold til antall beboere, så nå har jeg tatt i bruk et kjellerrom som har stått brakk en stund, og med litt hjelp innredet dette til atelier/verksted.
Her er en video fra da det var nesten ferdig og veldig ryddig (uredigert fordi videoredigering er dustete vanskelig):
…og her er fra en uke senere:
Beste rotet i verden!
Jeg har ikke planlagt utstilling før om et år, og det er viktig for meg å ikke tenke produksjon eller prestasjon på noen måte foreløpig. Det er noe helt annet som teller nå, jeg vet ikke helt hva, men: Når jeg går ut døra, over plenen og ned trappa, slår på lyset og setter på musikken – da er det der.
