5. juni 2023

Ikke nett, ikke folk, ikke vei, ut å hente ved og ut å hente vann. Og verst av alt skulle det vise seg: Ikke klokke.

Første dag:

Uvirkelig. Jeg har tenkt på det så lenge, planlagt det så lenge, jobbet så hardt for å få det til og gitt det så stor betydning at når jeg nå sitter her og ser ut over setervollen og ned til bekken der vi sjøsatte pinnebåter som barn – så kjennes det som å være i en filmkulisse.

Det har vært litt for spennende de siste dagene i forkant: Det så ut til at vi ville komme akkurat så midt i sesongskifte at det ikke ville være fremkommelig hverken med bil, ben eller ski. Eller båt for den saks skyld. Jeg og bror tok sjansen på ski, iom at vi egentlig trengte pulk for å få med alt som trengs i ødemarken for en uke, og det gikk akkurat: Dagen etter var snøen i veien/skiløypa borte. Men vi fikk en nydelig tur inn, 7 km er det, og oppfant muligens en ny idrettsgren, barmarks-ski, samtidig.

Bror dro avgårde igjen, og så satt jeg her da. Eller nei, jeg gikk. Og gikk, inn i alle rom, inn i uthus, rundt lykkja, så kjente steiner, klappet skigarden, lykkelig og litt vemodig: Mange gode barndomsminner knyttet til dette stedet.

Gjentok inni meg, og etterhvert høyt: Jeg GJORDE det! Jeg GJORDE DET!

Da jeg var ferdig mimret og vandret, ommøblerte jeg stua til et nydelig atelier med utsikt vestover. Flyttet det digre spisebordet inntil vinduet og dekket det med plast, og pakket ut pensler og akvarellfarger og oljekritt og blyanter og papir av alle slag. Men blekktegninger blir det ikke, for flaska hadde knust i bagasjen: Takk og halleluja for tette plastposer.

Fant barskapet, stjal litt likør, og så skjer det:

“Oppdaget akkurat at jeg også er uten klokke: Min gammeldagse Nokia har ikke klokke som automatisk stiller seg, og dermed vet jeg ikke om jeg er sulten? Trøtt? Må på do? Så langt (kort) i denne ekspedisjonen er dette min største utfordring.

Skal bare la alt synke inn resten av dagen (ettermiddagen? Kvelden?) tror jeg.”

Flyttet en gammel mosegrønn ørelappstol bort til vinduet i kammerset mot sør, noe som gav meg en nydelig utsikt (det er det for så vidt fra alle vinduer) ned mot myra og bekken (og en rovfugl jeg ikke greide å identifisere og som irriterte meg grønn): Perfekt for skriving. Men:

“Hvor mye ER klokka??? Er det for sent å gå tur? Skal jeg legge meg?“

Fant meg en stein et stykke ovenfor husene og satt der en stund og kontemplerte uttrykke “nissen ble med på lasset”.

“Prøver å få tak i B for å spørre hvor mye klokka er, men han tar ikke telefonen og risikerer å miste plassen som nærmeste pårørende hvis han ikke ringer meg opp igjen innen en halvtime. Vanskelig å håndheve iom at ikke har klokke. Drikker kakao halvblandet med likør så lenge, det hjelper litt. Langt igjen både til ro i sjel og åndelige åpenbaringer“