Starter med blomst:
Er i så rart humør i dag at det er vanskelig å skrive fornuftig: Bland værsjuk med koronafast, selskapssjuk og en dæsj overgangsalder så får du oppskriften på min søndag. Ikke at det er en jeg anbefaler: Det er sjelden jeg føler meg direkte plaget av koronarestriksjoner, jeg har så vondt av de som virkelig sliter med ikke-valgt alensomhet, men akkurat i dag… blandet med frustrasjon fordi våren erter med blå himmel og fuglesang, men i det man prøver seg uttafor døra er det en halvmeter snø, stiv kuling og boblejakke som gjelder.
Så selv om jeg er av de heldige, med folk og sosialt liv nok og ellers evnen til å kose meg i mitt eget selskap og fylle dagene med mening så…..jeg tror det er ufriheten. Det å ikke KUNNE stikke bort til en venninne. Ikke kunne VELGE å reise til familien. Og foreløpig, takket være kong vinters markeringsbehov, å ikke kunne komme seg opp i skauen. Selv om jeg kanskje ikke hadde gjort noen av delene, men da hadde jeg valgt det sjæl.
Og overgangsalder-hormoner….kjæææære vene…. Gleder og sorger spiller ping-pong, heng med den som kan, tilsynelatende fullstendig umotivert og lite knyttet til faktiske hendelser.
Objektive fakta som at jeg faktisk har det veldig bra hjelper ikke det skvatt, tvert i mot gir det meg dårlig samvittighet for å sutre, privilegert som jeg er… og så har vi det gående. Flere som har det slik i blant?