Denne uka har hovedsakelig bestått av øvelser i GG (grunnleggende greier), lite å skrive hjem om. Ikke missforstå, det har skjedd mye på lære og forståelses-fronten, men lite som lar seg formulere. Kort oppsummert:
Nå har jeg pålagt meg selv eksamen i GG, og har begynt på den i dag:
Jeg er en innmari grei eksaminator så jeg har ingen tidsfrist, men planen er å bruke noen dager. Deretter, eller innimellom, skal jeg gå tilbake til og nærmere inn på tegning av mennesker. Shaeferart har ikke så mye på det, så jeg har gravd frem en bok fra bakerst i bokhylla jeg som håper kan hjelpe meg.
Mona Lisa fristet meg til å hoppe over viktige steg i min selvpålagte utdanning, så nå har jeg tatt meg sammen og hoppet tilbake. Hadde blant annet hoppet over både esker og boller (faktisk), leksjoner som jeg nå har tatt. Motivasjonen er fortsatt på topp:
Og her er en øvelse til:
Dette er en skisse til en ide jeg har hatt lenge, som kanskje blir noe stort en dag. Inntil videre er den en øvelse i både skygge, perspektiv, linjer, komposisjon og mennesker, som jeg strengt tatt ikke har kommet til enda.
NÅ begynner det å bli gøy! Her har jeg forsøkt å kombinere det jeg har lært så langt i en studie av Mona Lisa. En passe beskjeden start synes jeg 🙂
blyanter HB, 2B, 4B og 8B, samt hvitt kritt på farget papir
Som dere sikkert ser har hun blitt litt ung, og jeg spekulerte lenge på hvordan jeg hadde gjort det, for det var slett ikke meningen. Så oppdaget jeg at jeg hadde tegnet øynene hennes for store, og jeg tror det er grunnen. Enig?
Ellers er jeg fornøyd med mye, kanskje aller mest dette partiet:
Det er lite eventyrlige akvareller og kreative akrylkomposisjoner både her og på gallerigb for tiden, og slik blir det en god stund fremover. Allikevel er det jammen meg folk som følger meg, og jeg håper dere til slutt får valuta for å ha jobba, faila, mistet motet, mistet troa, banna, krummet nakken og gått på igjen sammen med meg:
Hvis teorien min stemmer og jeg holder ut, vil denne selvpåtvungne grunnutdanningen sammen med et visst medfødt talent ende opp med at jeg endelig kan vise frem de magiske bildene jeg har inni hodet mitt (høres ikke helt bra ut, i know). Eksempel på at det er et stykke igjen:
to-punktsperspektiv gone hinsides wrong
Når det er sagt, så er det ikke lengre et ork verken å sette seg foran skjermen for leksjon eller å plukke opp blyanten for å øve. Moro har det ikke blitt enda, til det er jeg alt for utålmodig, men en grei ting å gjøre hver dag. For jeg får stadig påminnere om at det jeg driver med nå er nyttig for meg:
to-punktsperspektiv faktisk
Med dette er jeg ferdig med 12 grunnleggende leksjoner i bla materialer, skisse, skyggelegging, kanter, komposisjon og perspektiv. Ansikter neste.
Siden sist har jeg presset meg igjennom noen perspektivleksjoner og øvelser jeg egentlig ikke har hjerne til. På et tidspunkt i går smalt jeg pannen i arbeidspulten MENS jeg rev meg i håret. Bokstavelig.
Størrelsesforhold, avstand, linjer; det gjør nesten like vondt i hodet mitt som når jeg forsøker meg på matte: Hvor høy er rompa til en flodhest i forhold til et stearinlys, hvor stor er lysestaken som står i front i forhold til samme type lysestake i bakgrunnen, og hvorfor i helsike valgte jeg å sette opp hele greia på en foldet duk i stedet for noe som lå flatt.
Jeg presenterer herved mine stilleben: Jeg begynner bakerst, og før dere sier «men dette var jo ikke ille», så bla videre/ bakover i tid/forsøk:
Det er ikke greit å være aspirerende kunstner med et hode som ikke fungerer i 3D. Aner ikke hvorfor, men det har det aldri gjort. Jeg har i liten grad utfordret det, men i stedet blitt kjempegod på å jobbe rundt det: Ikke sikkert dere har tenkt over det, men nesten alt jeg har laget er todimensjonalt. Nå har jeg holdt på i 2 dager med, for jeg-vet-ikke-hvilken-gang, å lære ett punkts perspektiv: Først selve leksjonen, og så min første «ett punkts perspektiv»-skisse («»er ikke tilfeldige):
Andre forsøk:
…ikke spør…
Og så, på tredje forsøk:
Motivet er for øvrig Norges dyreste hus 2018. Eneste grunn til at det ble valgt var at det var det eneste hus-fotoet Google kunne oppdrive i ett punkts perspektiv, alle andre var i to punkts, og det får da være grenser for hvor mye man skal slite med på en dag.
Til høsten skal jeg, dersom Corona-, helse- og andre uforutsigbare guder vil, ha min andre utstilling i Oslo. Denne gangen er planen en akvarell-utstilling, og jeg skal stille sammen med 2 andre.
Det er proffe folk jeg skal dele veggene med, og det har satt meg i gang på et long overdue prosjekt: Å lære meg kunstfaget fra grunnen. På tide å ta seg sammen å lære seg ting i stedet for å la seg bremse av mindreverdighetskomplekser for alt man vet/føler/tror man ikke kan.
Penger til slikt har man ikke, men så langt er det ingen hindring: Youtube, jeg tror jeg elsker deg!
Fant en random fyr, hadde ikke hørt om han før, men SchaeferArt har gratis leksjoner i tegning fra «hvordan holde en blyant» og et stykke fremover. Ikke noe fancy, bare grundig, informativt og «jeg finner ikke linjalen min så jeg bruker blyantesken i stedet»-sjarmerende.
Etter 4 leksjoner har jeg nå lært å holde en blyant.
Hihi, neida, SÅ grunnleggende er det ikke. Og nei, det er heller ikke slik at jeg ikke kan disse tingene fra før, men erfaringen har vist meg at langt der fremme på på nivåskalaen dukker det opp huller i kunnskapen min som hindrer meg i å nå helt frem med det jeg vil skape. Og jeg vet ikke HVOR de hullene er, så derfor:
2020 trenger ikke mitt bidrag til elendighetsbeskrivelser. Jeg kan bare kort si at det vakke moro nei, hverken på globalt eller personlig plan, men, som en eller annen klok person sa: Det var ikke 1940.
Jeg brukte de siste månedene av 2020 til å forberede meg på et nytt og annerledes liv:
Fjoråret handlet mye om sykdom for meg, men på mange måter med positivt fortegn: Jeg har vært syk i mange år, men det har sneket seg innpå meg så gradvis at jeg ikke helt fikk med meg at det skjedde. I forrædersk lavt tempo har jeg måttet endre rutiner, avstå fra aktiviteter og avlyse planer. Gradvis har jeg vennet meg til smerter, stivhet og fatigue og som mange andre før meg presset meg videre til det plutselig var bråstopp. Og 2020 ble året jeg var så heldig å møte folk og instanser (som vel forså vidt også er folk) som skjønte det og tok meg på alvor før jeg hadde gjort det selv.
Den siste som skjønte greia var nok meg.
Lenge var det vanskelig å fokusere på noe annet enn alt jeg ikke lengre mestret. Særlig var tapet av selvstendighet og selvbestemmelse, økonomisk og på andre måter, smertefullt for meg. For meg, og sikkert mange med meg, var det nødvendig å tråkle seg igjennom det som en slags sorgprosess, med tristhet, sinne og skuffelse over alt som ikke lengre er. Ikke rundt, men gjennom, i sitt eget tempo. Fordype seg i tapet av deler av en selv, av muligheter, av drømmer, av selvstendighet. Gråte, sørge, rase. For meg har dette vært helt vesentlig for å ha noen som helst sjanse til å skape meg et annerledes men fortsatt verdifullt liv. Man kan ikke lure verken kroppen eller hodet til å tro at disse følelsene ikke finnes, og for meg var å erkjenne dem måten å takle det hele på.
Eneste riktige, og for meg eneste mulige vei mot et annerledes liv.
Selv om prosessen formelt ikke er ferdig enda, er nå alle før nevnte instanser enige om at jeg trenger å være 100% ufør. Når jeg ser det skrevet her går lillefingeren min automatisk mot backspace-tasten, for det kan da ikke være riktig?
Men det er det, og jeg vet det nå. Og blant annet på grunn av nevnte dypdykk i sorg og smerte er det nå mulig for meg å tenke positivt. Telle muligheter og ressurser. Skisse opp et liv som blir annerledes, men som allikevel kan bli rikt. Sorgen over det som er tapt blir ikke borte, men den ligger rolig og overskygger ikke lengre alt det gode som fortsatt finnes, alt det gode man fortatt kan gjøre. Alt man kan lære.
