er ikke over enda: Så langt har dette vært en velsignet pause fra de mer krevende sidene ved livet mitt, en påminnelse om at jeg er mer, og kan mer enn å være pasient og klient. En påminnelse om gleder og muligheter og muligheter for gleder, en demonstrasjon av at selv om jeg må leve med begrensninger, så er det en uendelighet av verdier som kan skapes innenfor disse.
Muligheter og håp.
Utstillingen i seg selv går svært bra, med godt besøk og mye salg både for Eva og meg. Jeg har hatt fri et par dager nå i uka, men fom i ettermiddag er jeg på plass for innspurts-helga. Kom innom oss da vel 🙂
hadde ikke jeg klart. At jeg i det hele tatt selger bilder er et mirakel: Jeg er klinisk markedsførings-hemmet, samt uten vilje til å lære. Eller prøve.
Som for eksempel nå: Betyr det at det har vært stille fra meg på sosiale medier at jeg ikke har gjort noe? Neida. Det er bare så mye tryggere å sitte alene ved pulten sin og kose seg enn å skulle la andre se det, les blottlegge seg. Jeg sliter med det faktum at man må vise frem det man lager hvis noen skal se det.
Jeg har aldri påberopt meg høy intelligens…
…bortsett fra på farger. Kulørt intelligens?
Markedsføringskonsulent søkes. Får ikke betalt. Hadde vært fint om vedkommende kunne betale meg for å jobbe for meg faktisk.
Da har man begått sin første båt. Jeg er ikke spesielt interessert i båt, jeg er litt redd for båt, jeg blir noen ganger syk i båt, jeg er født og oppvokst så langt fra båt som mulig i dette landet: Fordommene mot båt har vært påtrengende.
Og så viste det seg å være kjempegøy! Og mye lettere enn jeg trodde, med god hjelp av mr. Newton:
Min første båt (høres ut som tittelen til en barnebok):
Er ganske fornøyd, men nå går jo ikke opplegget mitt ut på å dvele ved hvor flink jeg er men tvert i mot å utfordre alt jeg ikke er så god på, så jeg ber dere fokusere på himmelen: Jeg gremmes. Himmel og vann har alltid vært vanskelig for meg, og jeg vet jeg ikke er alene om å oppleve det slik. Her synes jeg vannet ble helt greit, jeg skjønte liksom greia ut i fra forklaringen, men himmelen – not so much. Himmelske øvelser neste.
William Newtons akvarellbok er bare vakker. Og veldig god som lærebok, har brukt den i perioder over flere år. Nå er det ekstra motiverende å finne den frem igjen, for det er nok et tegn på at jeg nærmer meg det jeg er ment å skulle drive med…
Mr. Newton har inspirert meg til mange av trærne jeg har laget tidligere, men mye er glemt derfor:
Flere trær skal males, og så vurderer jeg å male en båt. På havet. Liker ikke båt og vann, i maleforstand, så der må jeg presse meg litt i såfall.
Er for alvor over på akvarell nå, og det er GØY! Jeg fortsetter med anatomi- og skisseøvelser nesten daglig, men lista er lagt for øvelser som ligner mer på ordentlige bilder nå. Her har jeg lekt meg videre med blandingsteknikker: mest fordi jeg gikk tom for blekk er denne med akvarell og kull:
Kanskje ikke så lett å se, iom at sommerfuglene og tannbørstespruten fortsatt er med, men jeg eksperimenterer med en for meg uvant måte å male på her: Jeg har startet med helt vått papir med 3 farger, jobba med det en stund vått i vått, og så latt det tørke. Dette betyr at jeg ikke har helt kontroll på hva som skjer, og så er målet å bruke det som måtte dukke opp. I dette tilfellet ble det disse, en slags flyvende maneter:
Når jeg ser på hele bildet nå er jeg ikke sikker på hvorfor jeg følte jeg måtte legge på sommerfuglene, mulig jeg skal gå sommerfugl-turkey og se hva som skjer. Hensikten her er nemlig, i tillegg til å lære og å eksperimentere med nye farger og teknikker, å stimulere fantasien til å finne nye veier.
Øvelse i blandede teknikker, i dette tilfellet akvarell, blekk og litt pastell.
Er i så rart humør i dag at det er vanskelig å skrive fornuftig: Bland værsjuk med koronafast, selskapssjuk og en dæsj overgangsalder så får du oppskriften på min søndag. Ikke at det er en jeg anbefaler: Det er sjelden jeg føler meg direkte plaget av koronarestriksjoner, jeg har så vondt av de som virkelig sliter med ikke-valgt alensomhet, men akkurat i dag… blandet med frustrasjon fordi våren erter med blå himmel og fuglesang, men i det man prøver seg uttafor døra er det en halvmeter snø, stiv kuling og boblejakke som gjelder.
Pulten min i all sin malingflekkethet.
Så selv om jeg er av de heldige, med folk og sosialt liv nok og ellers evnen til å kose meg i mitt eget selskap og fylle dagene med mening så…..jeg tror det er ufriheten. Det å ikke KUNNE stikke bort til en venninne. Ikke kunne VELGE å reise til familien. Og foreløpig, takket være kong vinters markeringsbehov, å ikke kunne komme seg opp i skauen. Selv om jeg kanskje ikke hadde gjort noen av delene, men da hadde jeg valgt det sjæl.
Ser nå at det ikke var god nok skarphet på bildet, gidder ikke ta nytt.
Og overgangsalder-hormoner….kjæææære vene…. Gleder og sorger spiller ping-pong, heng med den som kan, tilsynelatende fullstendig umotivert og lite knyttet til faktiske hendelser.
Objektive fakta som at jeg faktisk har det veldig bra hjelper ikke det skvatt, tvert i mot gir det meg dårlig samvittighet for å sutre, privilegert som jeg er… og så har vi det gående. Flere som har det slik i blant?
La meg bare fortelle dere dette: Med mindre dere har selvtillit av en annen verden, finnes det ikke en mer effektiv måte for en dame i sin beste alder å miste sin på, enn å tilbringe flere timer med å stirre på sitt fjeslige forfall, både forfra og fra siden OG feste det til papir. Stereo deprimerende. Fortrengning umulig.
Særlig når du til slutt ser på elendigheten på pulten, hengende, surmulende, rynkete og jævlig, og må innrømme: Jo da, det ligner…
Øvelsen handler om å lære proporsjonene, og så , ved hjelp av speil, tegne inn sine egne trekk i malen. I strekteknikk.
Fyttihæææælsike.
Fra før av har jeg komplekser for å ha utstikkende hake, nå vet jeg at den er dritlang også. Haka mi er faktisk ca 25 % lengre enn den «burde» være, i tillegg til fortsatt utstikkende. Og geipen! Hæææælsike. Måtte ta flere pauser for i det hele tatt holde ut.
Posene over og under øynene går omtrent i ett, så det forenklet jo prosessen med å tegne området rundt øyet: Sirkel. Ferdig.
Kalkunhalsen var forsåvidt heller ingen overraskelse, men å tvinge seg selv til å studere den, plassere den, tegne den….Hææææælsike.
Tror på et tidspunkt jeg gråt en skvett.
Jeg kunne ikke avslutte selvportrett-øvelsene der, for da ville jeg aldri turt å gå uttafor døra igjen, så jeg jobber med ett tegnet etter foto nå. Viser frem hele senere. Jeg sliter litt med å få det til å ligne, men det gir jeg beng i, det viktigste er at jeg blir seende ung og søt ut.
malt i blekk etter eget foto av blåveis. Da jeg begynte på denne i forigårs var den lysende blå, men så kom det et lass med snø, og vipps ble den svart 😀
Som dere kanskje skjønte er denne en øvelse i ulike måter å bruke blekk på, en flytende (pun intended) overgang til vannfarger.
Her har jeg lært av «Kunstnerens håndbok», og det kuleste, synes jeg, er effekten av å væte arket først: Bildet fikk liv helt av seg selv, og at det ikke helt fulgte strekene mine ble bare stilig.
Teknikkene brukt er maskeringsvæske, vætet ark, tørrpensel og, tilslutt, tannbørste. Den står det ingenting om i Kunstnerens håndbok, men det står i min: Aldri et bilde uten bruk av tannbørste 🙂
…og prisen for verdens mest sporty kjæreste går til….trommehvirvel…..BJARNE!….vill aplaus!!!
Når det er sagt, og ment, dukket det jo opp noen utfordringer med å tegne et ekte menneske i forhold til modeller: Ekte mennesker forholder seg ikke til maler. I dette tilfellet er feks ikke midten på midten, skulderbredden sprenger skjemaet fullstendig og håret ligger i veien for både trapeser og deltoider og jeg vet ikke hva.
Bortsett fra det: Kjempegøy å tegne!
Denne uka har jeg vinterferie: etter ferien skal jeg fortsette å øve på det jeg har lært, særlig menneskekroppen, og samtidig utvide repertoaret med flere tegneredskaper/medier som en gradvis overgang til akvarell.
