skog til trøst
Dagen i dag har handlet om å være snill med seg selv og tolerere at jeg ikke nødvendigvis fungerer optimalt, i perioder ikke engang sånn passe.
Begravelsen ble en vakker opplevelse, verdig og god i det vonde.
Jeg kjenner på lettelse over at det er over, men så er det jo selvfølgelig ikke det. Humøret mitt, som er små-kupert selv på en god dag, er nå rene Himalaya, og det skal ikke store steinen til før det blir fullt skred av følelser.
Slik må det antagelig være en stund. Resten av verden stopper ikke opp. Jeg skulle ønske den gjorde, og har lyst til å henge opp en diger ballong over huset mitt, festet i pipa, med «Menneske i sorg: ikke pust, snakk, ha meninger, informer om noe eller i det hele tatt vis at noe annet eller noen andre eksisterer innenfor 2 km radius pga behov for total selvsentrerthet.»
Måtte hatt himla diger ballong.