Dagen i dag har handlet om å være snill med seg selv og tolerere at jeg ikke nødvendigvis fungerer optimalt, i perioder ikke engang sånn passe.
Begravelsen ble en vakker opplevelse, verdig og god i det vonde.
Jeg kjenner på lettelse over at det er over, men så er det jo selvfølgelig ikke det. Humøret mitt, som er små-kupert selv på en god dag, er nå rene Himalaya, og det skal ikke store steinen til før det blir fullt skred av følelser.
Slik må det antagelig være en stund. Resten av verden stopper ikke opp. Jeg skulle ønske den gjorde, og har lyst til å henge opp en diger ballong over huset mitt, festet i pipa, med «Menneske i sorg: ikke pust, snakk, ha meninger, informer om noe eller i det hele tatt vis at noe annet eller noen andre eksisterer innenfor 2 km radius pga behov for total selvsentrerthet.»
Sorg er ikke sorg: Den sorgen jeg lever med disse dagene er, selvmotsigende som det kan høres, den gode sorgen. Den som er forventet, naturlig, akseptabel, den som springer ut av et vell av godhet, omsorg og kjærlighet.
Et fullendt liv.
Ingen anger, ingenting usagt. Ingen opplevelse av knusende, bitter meningsløshet som annen slags sorg kan gi.
Søndag døde fader’n.
Vi mistet vår far langsomt: Demens svekket hukommelsen hans over mange år, og vi visste at døden nærmet seg. Å være pårørende til et menneske med demens er å være i en tilstand av uforløst sorg over lang tid. Det kan være hjerteløst og utmattende. Fader’n har sittet der på andre siden av kjøkkenbordet, tilsynelatende den han alltid har vært, men mer og mer som et skall. Minnene forsvant for ham, ordene like så, og på slutten også synet. Det var ekstra vondt for oss alle.
For hvert år ble det vanskeligere og vanskeligere for meg å gjenkalle hvem han egentlig var. Det ble en ekstra sorg for meg at jeg slik ikke kunne «hente» ham tilbake, at jeg faktisk ikke kunne huske min friske far.
Så døde han. Brått og så uventet som det kan bli i en slik situasjon, av noe helt annet. Og jeg som trodde jeg hadde vært forberedt så lenge, var ikke det i det hele tatt: I dagene siden søndag har alle disse tapte minnene, om min vittige, sterke, friske, karismatiske, morsomme, sosiale og kloke far rast nedover meg som et skred. Og den sorgen jeg trodde jeg hadde gjort unna store deler av i løpet av disse årene – vel, der tok jeg også feil. Fader’n står så levende for meg nå at jeg nesten kan både se og høre ham, og det gjør så vondt at jeg tror jeg skal rives i stykker mellom det knusende tapet og takknemligheten for at jeg ikke hadde mistet ham helt allikevel.
Sykdommen tok ham fra meg på mange måter, men ikke alle: Helt til det siste visste han hvem jeg var. Om ikke han husket navnet mitt, og kanskje ikke akkurat hvem jeg var i forhold til ham; følelsene hans husket meg like sikkert som da han var frisk, og hans glede over å se meg var like stor hver gang, helt frem til siste besøk før han ble akutt-syk.
En god sorg har store deler takknemlighet i seg. Og aksept. Og sikkert mange andre ting, men i dette tilfellet spesielt takknemlighet. Takknemlighet for alt det gode som var. Takknemlighet for den godhet, trøst og kjærlighet som sorgen fostrer, både mellom oss som deler den, og fra de som har litt større avstand til sorgen men er glad i oss.
Og for at vi innimellom ler så vi griner. Fader’n hadde likt det.
