Så kom meldingen om at Lunnerfolk skal holde seg hjemme i Lunner, med mindre de har jobb i andre kommuner uten mulighet for hjemmekontor. Da meldingen kom var jeg allerede ute av kommunen. Lovlydig borger er jeg, men når jeg nå allerede var retningslinjebryter kunne jeg like gjerne fortsette med det de få kilometerne som var igjen til kjæreste og bonusbarn i Drammen.
Vi koste oss kanskje litt ekstra i går kveld, vel vitende om at vi, som i mange henseender regner oss som en husstand og er vant til å dele hjem (og eventuelle smittestoffer) her eller der flere dager i uka, nå kan bli splittet.
«Driiiiving home for corooooona…» sang jeg altså der jeg for nordover langs tynt befolkede E18 og RV4 på formiddagen i dag. En tung følelse i brystet, bekymringsrynka i panna strakte seg hele veien rundt, men tross alt skulle jeg hjem til mitt trygge hus fullt av mat, nettforbindelse og alle jeg er glad i bare et pling unna.
Jeg bekymrer meg for mangt, som langtidseffekten på samfunnsøkonomien, å måtte være uten kjæresten min, og at de mister oversikt over antall smittede fordi ikke alle blir testet. Jeg har ergrelser, som at helgeturen til Belgia røk og at jeg ikke kan bevege meg fritt.
Her i landet er vi ikke vant til frykt og usikkerhet på et slikt nivå, de fleste av oss har aldri opplevd det. Det tar litt tid å omstille seg. Jeg tenker at i denne situasjonen er min egen frykt og mine uleiligheter noe jeg må tåle å stå i, ja mer enn det: De er kanskje til og med del av en erfaring jeg har godt av. Frykt og bekymring skal i hvert fall ikke ligge til grunn for hvordan jeg velger å handle.
For slik er det folkens: I disse dager forholder man seg til informasjon fra sikre kilder, man følger retningslinjer, og man tenker på andre enn bare seg selv. Ferdig snakka.
For de som synes illustrasjonen var litt smakløs: jeg er egentlig enig. Men jeg hadde så lyst til å male den, og jammen har jeg begynt på en til (hendaforanansiktetemo)