Etter at jeg ble ferdig m «Brustua» har jeg slitt no så inni H… med kreativiteten. Mens jeg malte det gledet jeg meg til alt jeg skulle finne på når jeg ble ferdig, og hva skjer? Ikke får jeg til å male, ikke får jeg til akvarell, ikke klarer jeg tegne. Ideene myldrer som alltid, men alle faller igjennom ved et hvert forsøk på å overføre dem til papir eller lerret (frustrert-emoji)
Jeg har lest i lærebøker og notater, sett lære-å-male-videoer på You-Tube og prøvd nye teknikker, alt metoder som har hjulpet tidligere, men nei. Neste forsøk ble å gå helt tilbake til basic: det første kunstneriske jeg fikk betalt for, for ca 100 år siden, var å tegne portretter, og det gjorde jeg såpass mye av at jeg ble drittlei. Nå var det jammen blitt gøy igjen, og i tillegg minnet det meg på at jeg faktisk kan tegne 🙂
Det er jo ikke første gang det krøller seg til, og det blir helt sikkert ikke siste, så det er greit å ha noen alternative veier ut av malemyra. Her er the making of:
Akrylmaleri etter foto av originalt maleri av Leon Nilsen. Originalen først:
Det er faktisk første gang jeg har forsøkt meg på å kopiere et annet maleri. En ekstra utfordring ble det å ikke ha tilgang til selve maleriet, kun et relativt dårlig foto fra google, skrevet ut på en enda dårligere skriver.
Jeg vet ingenting om kunstneren dessverre, ellers hadde jeg presentert ham bedre. Jeg syntes han valgte et krevende lys, med sola midt i mot, noe som gjør at størsteparten av bygningene blir veldig mørke. Der detaljene i de mørke partiene ikke synes ordentlig på fotoet, har jeg derfor valgt å ikke gjette, men heller duse ut. Ellers synes jeg maleriet fanger idyllen ved stedet utrolig fint, og den er der den dag i dag selv om mye er forandret.
Pokker, nå ser jeg at jeg glemte å justere pipa. Og å gjøre ferdig grana. T`øyeblikk….
Der ja:
Der ble fargene riktigere også 🙂 Meget utfordrende som sagt, og så langt utenfor komfortsona mi at jeg ikke ser den en gang, men du verden så mye jeg har lært! Og da det først gikk opp for meg at jeg kunne få det til, noe som tok lang tid, var det tidvis til og med gøy!
høres ut som en overskrift fotball-frue kunne brukt, så for the record: Jeg ville egentlig kalle innlegget «sexy eyes og svanetær», men det klang liksom ikke helt. Beklager.
Jeg har lett for å tenke «salgbart» i forhold til alt jeg gjør, og innimellom må jeg løse opp og leke litt, gi meg selv lov til å prøve og feile, og minne meg på at jeg primært gjør dette fordi det er gøy!
Dessuten: For å lage salgbare bilder må jeg lage gode bilder, og da MÅ jeg ha det gøy, og jeg må eksperimentere, leke og utvikle meg.
Så det har jeg gjort innimellom denne uka og i dag.
Og for the record 2: Ingen av disse utsnittene presenteres slik for å være teasere: Ansikts-skissen har en skrekkelig missformet nese, treet er jevnt over ganske kjedelig og svanene ser ut som om de lider av spedalskhet over fot-nivå.
by cat. Skulle vært en maledag, ble i stedet en veterinærdag. Ikke med denne:
Men med denne:
Det er ganske lett å se hvem av dem som har døst i solstripa i sofaen og hvem som har tilbragt dagen med å bli klemt på både her og der, barbert og stukket i. Eller hva? Ett til av sofa-sliteren:
Clickbaitet sitt det tenker jeg! Hihihihihi (fnise-emo). På den annen side: Jeg ville aldri lure dere, så her har dere:
Nå tenker jeg det blir liv i sengehalmen i de tusen hjem 😀 Mer sannsynlig de tjuetalls hjem, litt avhengig av hvor effektiv clickbaiten viser seg å være. (Ny fnise-emo) En til:
Det er selvfølgelig Brustua, som snart er ferdig. Det er bare igjen å male litt gress, og så til slutt finpussing; blant annet ser jeg nå at folk skal være glad jeg ikke er taktekker, for det fine rette taket på Brustua har jeg visst laget en ganske betydelig helling på. Hups.
Det var det dere får av meg, resten får dere klare på egenhånd 😉 God helg 😀 (siste fnise-emo)
…i august. Litt tidlig ute med reklamen altså, bær over med meg. Oss.
(alle bildene i dette innlegget er en direkte-lenke til samme bilde i fb-butikken min)
Det det er snakk om er selvfølgelig Kunst Elva Rundt som i år arrangeres 16 august. Plakatbilde er allerede bestemt, legger ut selve plakaten når den er klar:
For ja, det blir Bugle i fokus i år. I fjor var jeg påmeldt men måtte trekke meg pga helsa. Helsa har ikke blitt fabelaktig siden da, men jeg har blitt mer rutinert, bla a vet jeg nå at jeg må begynne veldig tidlig og legge lista lavt. Der tenker jeg Bugle kan være til stor hjelp, ikke fordi han er lavtstående på noen som helst måte… men fordi jeg allerede har så mye klart etter utstillingen i november.
Filene ligger klare til printing hos trykkeren, det er bare å sende en mail så får jeg så mange kopier A3-str og kort jeg vil. Det kaller jeg lavterskel 😀
Men jeg er jo fortsatt meg, og rare ideer dukker opp enten jeg vil eller ikke, enten jeg er frisk eller syk: Jeg har hatt en spesielt pussig ide en stund nå, fortsatt usikker på hvordan jeg skal få det til i praksis, men hvis jeg får det til kan det bli utrolig kult. Planen er å begynne å leke med denne ideen så fort Brustua er ferdig gjenskapt.
Jeg har vært på besøk hos familie på Lillehammer i helga. Det er jeg rett som det er, og etter 15 år på Hadeland har det blitt mange turer på rv 4 gjennom noen av innlandets fineste områder, forbi Gjøvik og gjennom lune Toten-landskap. Men vane blir rutine blir kjedsomhet, og det er en stund siden jeg sluttet å sukke over Mjøsas vakre bredder eller Einafjordens fine lys. For å si det sånn.
På veg TIL Lillehammer i går kom jeg etter en ulykke på E6 som også stengte min del av rv 4, gjorde at jeg sto bom stille en time, og førte til at jeg ble forsinka til det jeg hadde planlagt. I dag hadde jeg ingenting å rekke, men da jeg så køen foran meg ca 5 km før Raufoss, himla jeg med øya, bannet bittelitt, og lurte på hvor uheldig det var mulig å være på en eneste tur til barndomsheimen.
Jeg oppdaget snart at denne køen ikke sto helt stille, men beveget seg 40-50 km i timen, og etter en sving øynet jeg forklaringen på sneglefarten en ca 10-15 biler foran meg:
Aller først i køen lå en umiskjennelig svart bil med kors på taket, med et følge av vanlige biler med lånte, litt mindre kors etter seg. Et begravelsesfølge.
Einafjorden er lang. Eina kirke ligger i sørenden, og vi var enda ikke kommet til nordenden. Lørdag formiddag, flotte kjøreforhold og 80-sone mesteparten av strekningen. Dette kunne bli interessant.
Å vise og ivareta verdighet er en stor del av jobben til begravelses-folk. Han eller hun som førte denne kortesjen tok denne delen av jobben på alvor: Farten ble holdt stødig i ca 45 km i timen. Jeg vet ikke om de har retningslinjer for sånt. Det jeg vet at det var mye trafikk. Da vi kom ut på den rette strekka i starten av fjorden kunne jeg se langt bakover i speilet, men jeg kunne ikke se enden på køen. Dette pliktoppfyllende mennesket, og det han/hun representerte, tvang denne formiddagen hundrevis av tilfeldige mennesker til å senke tempoet. Og for oss som var nære nok til å skjønne hvorfor vi ble påtvunget denne uventede roen: Tenke. For når du blir liggende veldig lenge bak et begravelsesfølge er det det du gjør.
På døden. Begravelser du selv har vært i. Mennesker som var så mye for deg at det var nesten umulig å forstå at de ikke skulle være mer. Andre som kanskje betydde mindre, men hvis fravær du fortsatt kan kjenne som et søkk i brystet. Begravelser du var glad for, fordi alternativet syntes verre. Hjerteløse begravelser for unge mennesker som det ikke er mulig å finne noen mening i, så hvorfor prøve.
Begravelser som venter.
Plutselig ser jeg en bil i motgående kjørefelt som står stille. Da jeg kommer nære nok gransker helsevesenet i meg personen i førersetet for å se om det kan være et illebefinnende, men den eldre mannen ser aldeles frisk ut, og starter opp igjen akkurat i det jeg passerer ham. Pussig. Og litt trafikkfarlig, tenker jeg.
Snart skjer det igjen: En bil i motgående felt stanser, og står stille til begravelsesfølget har passert. Så en tredje gang. Jeg måper når jeg skjønner at de stopper i respekt. Dette har jeg aldri opplevd, eller i ihvertfall ikke lagt merke til, og jeg har klump i halsen.
Jeg begynner å følge med i bakspeilet. Køen er tilsynelatende endeløs, og jeg har sikt svært langt bakover. De fra ca 10 biler bak meg og videre kan antagelig ikke se årsaken til sneglefarten. De skal kanskje rekke en fotballkamp, eller gleder seg til å kjøpe akkurat ditt eller datt på et kjøpesenter. Vil noen kjøre forbi?
Det blir viktig for meg at ingen skal gjøre det, for denne stunden har blitt hellig: Jeg befinner meg i en lomme i tiden bestående av ren verdighet og medmenneskelighet, og orker ikke tanken på at noen, selv i vanvare, skal ødelegge den.
Vi nærmer oss kirken. Jeg ser den langt foran meg over det flate Totenlandskapet. Jeg følger med i speilet.
Snart fremme, og veien svinger svakt slik at jeg kan se når den mørke leder-bilen blinker til venstre, og jeg kaster et siste blikk i speilet: Ingen har kjørt forbi.
Da kortesjen svinger inn til Eina kirke renner tårene nedover kinnene mine; ved minnet om de tap som har vært, og med erkjennelse av de som må komme. Det føles ikke vondt, bare som å være… tilstede.
Hele sinnstilstanden min, og antagelig forbrenning og puls og alt annet som kan endre tempo, har kommet ned i denne sakte, ettertenksomme modusen, og det føles helt feil å skulle ruse opp i 80 og suse avgårde videre. Som om ingenting hadde skjedd. Hvilket det på en måte ikke har, på en annen måte – . Heldigvis kommer jeg raskt til et veg-arbeidsområde med 50-sone som velsigner meg med en mykere overgang til resten av veien hjem.
