Bugle og jeg har en del fellestrekk. Det er ikke nødvendigvis noe jeg liker å innrømme eller er stolt av, men det er nå slik det er. En av de tingene vi har til felles, er dette med at vi kan synes andre er litt vanskelige å forholde seg til. Krevende faktisk. Både Bugle og jeg har enkelte særheter, og ofte ønsker vi bare å få være i fred med disse. Tilstedeværelse av andre ødelegger. Det krever en tilpasning, tvinger oppmerksomheten vekk fra vår egen navle. Og der som vi hadde det så komfortabelt.
Så kommer vi dit jeg håper og tror at Bugle og jeg skilles ad: Der han i stor grad står steil i sin motstand mot å slippe andre innenfor sin sfære, har jeg en forståelse for at man trenger disse andre, og at man i blant må tvinge seg selv om det ikke frister. For sitt eget velbefinnende. Fordi andre trenger en. For ikke å forsvinne helt inn i sitt eget hode.
Og her møtes Bugle og jeg igjen: Selv i de tilfellene kontakt med andre er noe man tvinger seg til, kan man, og vil man forbausende ofte, ende opp med å være glad for at man gjorde det.
Men vi er også enige om dette: noen ganger er folk bare slitsomme.
Nå tar jeg helg med noen av mine favoritter: Bestevenninne, familie og kjæreste. Da er andre ganske fine greier.