Nå snør det utenfor kontorvinduet mitt! Selv jeg som missliker snø mer enn børsfall og tørråte synes faktisk det var en fin variasjon i utsikten, som nå lenge har vært preget av …grått. Og mer grått.
Da jeg begynte på dette bildet var det fortsatt grått, og jeg tror det er noe av grunnen til at det ble slik:
Blås opp bildet på skjermen din, trekk pusten dypt inn og KJENN varmen fra våren som nærmer seg!
Snart folkens! Ikke gi opp! Om vi ikke akkurat har hvitveis-trær i vente, har vi ihvertfall livning i lundar og mykji lys og mykji varme.
…er det som volder meg mest hodebry, eller det som ikke er blå himmel egentlig: Skyene. De er dust. Hva skal man med de? Hva er galt med helt blå himmel? Rent og pent og ensfarget og uten uformelige hvite klumper man ikke greier å få noen form på?
Ellers synes jeg fortsatt det går fint, og er fornøyd med de fleste delene etterhvert som jeg blir ferdig med dem. Nevrotisk som jeg alltid er når jeg maler, har jeg nå klart å gjøre akkurat det til et problem, og tenker: Det er så mye bra på dette lerretet nå, at neste gang jeg setter penselen på det fucker jeg det helt sikkert opp… Satte ny pers i prokrastinering da jeg skulle sette i gang på morran i dag 😀
Bugle og jeg har en del fellestrekk. Det er ikke nødvendigvis noe jeg liker å innrømme eller er stolt av, men det er nå slik det er. En av de tingene vi har til felles, er dette med at vi kan synes andre er litt vanskelige å forholde seg til. Krevende faktisk. Både Bugle og jeg har enkelte særheter, og ofte ønsker vi bare å få være i fred med disse. Tilstedeværelse av andre ødelegger. Det krever en tilpasning, tvinger oppmerksomheten vekk fra vår egen navle. Og der som vi hadde det så komfortabelt.
Så kommer vi dit jeg håper og tror at Bugle og jeg skilles ad: Der han i stor grad står steil i sin motstand mot å slippe andre innenfor sin sfære, har jeg en forståelse for at man trenger disse andre, og at man i blant må tvinge seg selv om det ikke frister. For sitt eget velbefinnende. Fordi andre trenger en. For ikke å forsvinne helt inn i sitt eget hode.
Og her møtes Bugle og jeg igjen: Selv i de tilfellene kontakt med andre er noe man tvinger seg til, kan man, og vil man forbausende ofte, ende opp med å være glad for at man gjorde det.
Men vi er også enige om dette: noen ganger er folk bare slitsomme.
Nå tar jeg helg med noen av mine favoritter: Bestevenninne, familie og kjæreste. Da er andre ganske fine greier.
…var en fantastisk opplevelse, og jeg er SÅ glad for at bloggen har ligget nede en stund, for da kan jeg bruke det som en anledning til å oppleve det hele en gang til :-D. Plakaten, laget av yours truly:
Bilder fra før vi åpner dørene…
…og etterpå:
Ladies Sold-a-lot:
Kuleste dama:
Ikke så verst kul hun her heller.
Vi trivdes veldig godt med å ha dette sammen, og har begynt å snakke om neste prosjekt allerede 🙂
Dette prosjektet er foreløbig en ren fryd! Det hjalp at jeg fant en stol som gir meg en arbeidsstilling med mindre smerter og dermed mulighet til holde på lengre av gangen, men mest av alt har Pippis filosofi “lurt” meg til å tro at jeg KAN få det til, og dermed gitt meg en selvtillit som bidrar til nettopp det 🙂
Hurra for å være lettlurt! Det er fortsatt mye igjen, for det er ikke til å komme i fra at det er et møysommelig arbeid, men nå tar kunsteren seg litt helgefri og reiser til Drammen på bonusfamiliebesøk og konsert.
Mye har skjedd siden sist jeg blogget om min bevingede venn, og mye har ikke skjedd. Det siste først:
Jeg sendte inn manuskriptet til en håndfull forlag (hvilket slik jeg har forstått det er greit så lenge man informerer om det): Jeg mottok etterhvert ett hyggelig, kommentert avslag og et par standard tilsvarende. Fra to forlag har jeg fortsatt ikke fått tilbakemelding. Jeg har nylig sendt begge en mail og etterspurt deres vurdering, disse har jeg ikke fått svar på.
Jeg er heldigvis ikke så lett fornærmet som Bugle, men jeg anser jo sjansene for å få et positivt svar som små etter såpass lang tid. Jeg ser an litt til, og så er det bare å begynne på take 3 😀
Men, men men men MEHN: Bugle var hjertelig til stede på utstillingen jeg hadde sammen med Eva Meyer i galleri OMK i november. I den forbindelse trykket jeg opp de motivene fra boken som følgerne av bl.a. Bugles fb-side stemte frem som sine favoritter. 3 av dem har jeg nærmest usynlig sneket inn i dette innlegget, de andre kommer like diskret innimellom av resten av teksten.
Jeg var jo veldig spent på om de nye motivene kom til å være like populære som de gamle har vært, og også på hvordan han egnet seg i et ordentlig galleri, i motsetning til feks på en messe. Svaret kom i løpet av de første par timene av første utstillings-dag: Bugle og Humus selger! Det er så gøy, og de bidro sterkt til å skaffe meg et pent overskudd. I all ubeskjedenhet.
Jeg er jo laget slik jeg er: Å være i sentrum generelt, og da særlig hvis det er en forventning om å si noe, er ikke min greie. Det som ble ekstra stas på utstillingen var at min makker Eva, som kanskje er Bugles største fan, tok jobben med å fortelle historien om Bugle og Humus`spesielle vennskap, og jeg fikk stå i bakgrunnen å høre på. Det er en helt spesiell følelse å se fremmede bli revet med av en historie og et univers man selv har skapt. Eva, jeg håper du orker en runde til med Bugle-bok sammen med meg!
Da er vi igjennom de 6 nye Buglene, som selges både som bilder til innramming og som kort. Hvert bilde her er lenket til fb-butikken min. Der har det også skjedd litt siden sist, men det får jeg prakke på dere en annen dag 🙂
Dette oppdraget krever en god dose Pippi-filosofi: Jeg har aldri før forsøkt å kopiere et annet maleri, og jeg har heller ikke tilgang på selve maleriet, kun et par foto i varierende kvalitet.
Så det går sikkert fint 🙂 Bildet er en ønskegave til en av mine nærmeste venninner, og viser stedet hennes slik det var for x antall år siden. Koselig å ha på veggen i det nye huset som nå besitter den gamle tomten: det trekkes noen linjer i tiden med noe slikt. Dersom kunstneren får det til selvfølgelig. Ikkeno press.
Nevnte jeg at jeg knapt nok har malt en eneste bygning før heller? Eller noe som helst som er realistisk? Veldig fristet til å lure inn en liten sommerfugl eller alv eller noe for å føle meg litt tryggere.
Ække på tynn is jeg vettu, jeg balanserer på en lollipop sluppet ned fra et helikopter midt i Nordsjøen.
Etter at jeg ble kastet ut av blogg.no for for lite fokus på extensions og selvbruning, har jeg slitt veldig med å komme meg på blogger`n igjen.
WordPress reklamerer med at du kan opprette din egen hjemmeside og komme i gang med blogg på bare et par minutter, og det er så enkelt som bare det, men vet dere hva: DET ER DET IKKE!!! Det er supervanskelig!!!
Og jeg er faktisk helt brukbar på sånt. I følge min programmerer-kjæreste er det mange som ikke ville kommet såpass langt som jeg faktisk kom. Så det så WordPress.
Til syvende og sist, forhåpentligvis, er det min nevnte kjæreste som nå hjelper meg så jeg kommer meg på nett igjen. Han har fikset endel basic ting, (ikke be meg utdype, for jeg aner ikke hva) og foreløbig ser det ut som om jeg da klarer å justere videre selv.
Dersom dere har kunnet lese dette innlegget er jeg et godt stykke videre 🙂
