Mens vi venter på tilbakemeldinger fra forlag på versjon 2, er det rom for litt andre smørerier:
(Forsøk på falsk beskjedenhet, jeg synes det er kjempefint :-))
Bildet er 50 x 70 cm, akrylmaling med diverse teknikker på lerret.
Detalj:
Sendt.
Greit å holde forventningene nede. Og ha en plan B. Som strengt tatt er en plan C iom at dette var plan B. Kryss alt dere har med meg!
Here we (snart) go again: Siste korrigeringer mottatt og vurdert/fulgt fra mine nå to hjelpere. Teksten er klar, tegningene har vært klare lenge, men så skjer det noe jeg ikke har forutsett: Etter å ha tegnet uhorvelig mange ti-talls Bugler har tegnestilen min forandret seg. WTF.
Og den er blitt bedre. Endel av de opprinnelige tegningene faller nå igjennom, og det er bare å begynne på nytt. Ikke på alle, men en del. I tillegg har enkelte av illustrasjonene mistet sin funksjon etter som teksten har blitt endret, og det har av samme grunn dukket opp behov for nye. Selv om jeg nærmest blir kvalm av å finne frem den nå alt for kjente paletten og nok et ark har jeg ikke noe valg.
På noen av illustrasjonene har det heldigvis vært nok med små justeringer, som denne.
For tre timer siden hadde jeg to illustrasjoner igjen å lage. Siden det har jeg laget/endret tre, men nå har jeg fortsatt to igjen: Etterhvert som helheten blir bedre faller enda flere igjennom, og jeg HÅPER resten av verden blir enige med meg i det jeg gjør nå, hvis ikke har jeg kastet bort himla mye tid og dyr maling.
Innsending til forlag skjer mest sannsynlig i løpet av uka. Kanskje i morgen. Kanskje ikke. Det spørs hvor mange flere tegninger jeg finner ut at jeg bør lage på nytt, evt når jeg går tom for maling.
Limbo-tilværelsen jeg har ført en stund er fortsatt krevende. Det minner i blant om en film/bok jeg ikke husker navnet på, en slags skrekkversjon av “En ny dag truer”, hvor et par på kjøretur kommer til en tilsynelatende hyggelig småby som snart viser seg å være alt annet enn hyggelig. La oss kalle den Niceville. Hver gang de forsøker å kjøre ut av byen kommer de på et eller annet punkt til “Velkommen til Niceville” skiltet, og dermed er de tilbake i Not so Niceville. Mine ekvivalenter til “Velkommen til Niceville” er “Vi har mottatt deres henvisning men finner ikke at du har rett til behandling i spesialisthelsetjenesten”, avløst av beskjeden “prøvene viser ingenting unormalt” fra de spesialistene jeg kom til/prøvene som ble tatt.
Det er et merkelig punkt å være på i livet, når det du ønsker deg mest av alt er en diagnose. Når man hverken er hypokonder eller har Munchausen altså. Når man har fått utelukket farlige ting, og selvfølgelig vært lettet og takknemlig for det, men fortsatt er like forbanna dårlig, kommer man til et punkt hvor beskjeden om fine prøver bare er provoserende.
“Velkommen til Niceville”. Etter et visst antall turer sniker handlingslammelsen og apatien seg gradvis inn. Bitterheten melder seg på, nesten umerkelig først, men så, hvis man ikke følger med, insisterende, overtagende. Avstanden til det livet man hadde, til selve det mennesket man var, øker. Det blir vanskeligere å huske, og dermed håpe, at man kan få tilbake ting som var selvfølge, som å våkne opplagt om morgenen. Eller å kunne planlegge noe for neste uke uten samtidig å planlegge medisinering flere dager i forkant. Og, merkelig nok: noe av det jeg savner mest av alt er å kunne vaske huset mitt, uten å måtte legge det over to dager og sørge for at jeg har lite annet på planen. Men aller mest: Forutsigbarheten i å vite om morgendagen blir en tur-i-skogen-dag eller en ligge-på-sofaen-dag.
Det ble veldig tungt, men jeg kjenner ikke for å lysne det med morsomheter og positivisme som jeg ellers ofte gjør. Det betyr ikke at alt er mørkt, bare at jeg trengte å få ut det mørke ut i dag.
Jeg kikker på overskriften, og ror meg tilbake til dit jeg skulle: Pensel. Når jeg maler eller skriver er jeg fortsatt meg selv, helt og fullt. I tillegg får jeg en opplevelse av verdi, påvirkningsmulighet og håp. Bugle-boken, versjon 3, er snart ferdig. Nye og gamle bilder, redigert tekst, samme historie. Sendes ut nå straks, til min faste korrekturleser og til nytt medlem på laget.
Å dra seg selv opp etter penselen Read More »
Dette året ble ikke som planlagt. Flommen av fargerike bilder, eventyrlige akvareller og mer eller mindre vellykkede eksperimenter med underlige materialer har gradvis avtatt. Det er mange av dere som har fulgt meg og støttet det jeg har laget i mange år, og til dere kommer herved en forklaring på fraværet. Til å forskjønne budskapet bruker jeg Molly, en av mine to skjønne puser, som jeg var så heldig og vinne i omplasseringslotteriet for ganske nøyaktig et år siden:
Jeg har vært plaget med kroniske smerter i mange år. Det har gått litt opp og ned i intensitet, men det siste året har det blitt betydelig verre, følgetilstander baller seg på, og jeg er nå ikke i stand til å jobbe i det hele tatt. Viktig å presisere at jeg ikke er alvorlig, som i livstruende, syk. Også viktig å presisere at jeg har mange andre bra ting i livet, som gjør at tilværelsen på ingen måte fremstår hel-mørk. Nytt bilde påkrevd:
Men: jeg har ikke krefter til en brøkdel av alt jeg vil, og å måtte kaste inn håndkledet helt i forhold til jobb var et stort nederlag. Til gjengjeld frigir det litt overskudd til andre ting; huset mitt ble for eksempel kraftig overrasket da det etter lang tids fravær fikk et møte med en vaskefille igjen.
Jeg er midt i to parallelle løp for tiden: Ny medisinsk utredning og kartlegging i forhold til mulig uførhet. Her vil jeg slenge inn en liten HURRA for NAV, og jeg må understreke at den ikke er ironisk: Maken til flott støtte og oppfølging! Jeg har vært i en lignende runde før, og opplevde akkurat det samme da, med flere forskjellige saksbehandlere. #lovenav er en tag du kanskje ikke ser så ofte, vet ikke om den finnes en gang, i så fall er den herved innført.
For kunsten sin del vil det si at jeg nesten ikke produserer i det hele tatt. Jeg er påmeldt Kunst Elva Rundt i august, men dette har jeg innsett at jeg nok må stå over. Jeg har fortsatt et håp om å klare utstillingen i Oslo i november, mye kan jo skje før det, og pusler også smått med boken. Thats about it.
Iom at jeg aldri blir en “la-meg-få-ta-dere-med-inn-på-undersøkelsesrommet-og-inn-i-sjela-mi-blogger” kommer ikke helsa mi til å bli noe tema her på bloggen utover dette. Jeg håper sterkere enn jeg kan uttrykke at jeg snart kommer dit at det er malingssøl og fotoutstyr over alt igjen, og gleder meg til å dele med dere da. Enn så lenge slenger jeg innom når jeg har noe, ellers kommer det til å være stille.
Litt spent på kofferten til denne dama i morgen: så langt har hun truet med å smugle med seg en sothøne-kylling, en valp og sist, men motsatt av minst: denne geite-killingen. Randi er over snittet glad i geiter, og denne nektet hun å gi slipp på da det var på tide å forlate åstedet, og jeg måtte rett og slett bli streng: «sett NED killingen og gå ROLIG ut av kveet».
Noen drar til Amsterdam for å se på tulipaner, kunst, hasj eller kanaler. Vi klapper geiter.
Randi møter en killing – a love story. Read More »
Jepp, det er både mulig og sant. Et av våre sære reiseprinsipper er at vi unngår storbyer for enhver pris. Spesielt slike som «alle» skal besøke. Vi kjørte omveier rundt Funchal da vi var på Madeira og vi lukket øynene så langt det var trafikksikkert da vi så vidt måtte innom noe stort i Skottland. Så viser det seg at vi visstnok har vært ikke bare en, men to dager i Amsterdam. Hups.
Vi syklet nemlig tilbake til parken «vår» i dag for å utforske mer, og oppdaget at «parken» vår er Amsterdam-skogen. For slikt noe har Amsterdam nemlig, hvem kunne gjettet. For å kompensere for tabben følger nå utvalgte anti-urbane Amsterdam-inntrykk:
Flere alternative storby-bilder senere i kveld eller i morgen.
Amsterdam by accident Read More »
ned som en Gunhild. Leiden, du er en fantastisk by, full av historie, kunst, kultur og krig og fred og sånt, og vi fikk ikke med oss noe av det. Bortsett fra at puben vi spiste på viste seg å være en severdighet i følge Lonley Planet, men det fant vi ut først etterpå.
Vært sliten og ikke helt i form i dag, og ikke i stand til å glede meg over det byen har å by på, veldig synd.
I tillegg var byen større enn jeg trodde, med mye folk og mye trafikk i trange (antagelig pittoreske) gater. Min kjære Randi er takk og lov enda mer allergisk for slikt enn jeg, så det ble hurtig retur, etter kaffe og is på høykulturelle Mc Donalds og et nesten-besøk i en botanisk hage. Den er på andre siden her, helt sant:
Skal sove en god, lang lur nå før dagens viktigste evenement: den store RaGu-middagen ?. Vi snakker full pynting, flere retter, kanskje opptil flere glass vin og hey: Dække sikkert vi er i seng før etter 23 ?
Vi fant en gedigen park, av den typen parker jeg elsker, hvor det føles som man som menneske er på besøk i trærnes/vannets/gjessenes/grevlingen’s rike. Dog ispedd kaffe-steder, heldigvis.
Takk til perfekte hotellsykler og paddeflatt landskap:
Foto med undertegnede på: Randi Rønningen. Foto uten meg på: meg. Jeg har kun m mobilkamera på turen, og bruker Photoshop Express til redigering.
For de av dere som hadde gledet dere til å ringe den Nederlandske ambassaden: beklager, det var nære, men vi greide å finne hjem igjen i dag. Ny mulighet i morgen ?
Livets vann. Og trær. Read More »
Det skal de ha: hoteller har jo ofte kreative løsninger for å få plass til alt en reisende trenger på minst mulig plass slik at de kan få plass til flest mulig reisende. Jeg har opplevd bad m vegg til vegg teppe (tidligere del av soverommet, gikk kanskje litt fort) vask der nattbordet skulle vært, og min favoritt: skapplass og knagger innfelt i veggen. Blue Mansion leder foreløpig konkurransen om dårligst mulig planløsning for et lite hotellrom: for det første har de brukt ca en tredjedel av rommet på en diger arbeidspult, og deretter gikk alt galt: Badeløsningen er fantastisk: du åpner døra til rommet ditt, og det første du ser på høyre hånd er en håndvask på størrelse med et middels badekar. På venstre døra til badet. Uten vask. Eller gulvplass. Litt øvelse er alt som skal til for å lære seg å gå fra toalett til dusj uten å skade seg selv eller inventar. Et digert klesskap fyller plassen mellom vask og pult, og forutsatt at du ikke er større enn meg, gjenstår det da akkurat nok rom til å åle seg bort til senga. Som forøvrig er helt nydelig.
Snart sykkeltur i strålende sommervær, og her vil jeg komme med en oppfordring: Nederland viser seg til vår store overraskelse å være helt flatt, uten landemerker av noe slag. Det har ikke lyktes oss å få tak i et kart, og lonley planet svikter ved ikke å anerkjenne denne byens eksistens i det hele tatt. Dersom dere ikke har fått livstegn fra oss sånn uti kveldinga, er en eller annen grei å ringe ambassaden og spørre om de kan sende ut noen for å lete?
Good morning Netherland! Read More »
